Bulk-budsjettet

Statsbudsjettet for 2017 og Skogmeldingen ble to sider av samme sak, som ikke preges av noen langsiktige visjoner for næringen. Og samlet politikk dreier retningen fra å utvikle treprodukter med gode marginer både økonomisk og klimamessig til bulkproduksjon av produkter, med små økonomiske marginer og kort CO2-lagringsevne.

Det er sagstokken som bærer skognæringen økonomisk. Det gjenspeiler seg tydelig i dette nummeret, der vi ser hvordan Troms-skogbruket strever med økonomien, da bjørka generer lite sagtømmer og skogreisingsgrana ikke er klar ennå. Det betyr i stor grad uttak av massevirke. Da blir marginene små, økonomien trang og råstoffet går stort sett til bioenergi som konkurrerer på et marked med lave energipriser.

Statsbudsjettet for 2017 og Skogmeldingen preges av en politikk som satser på massevirket. Etter alle nedleggelsene av massevirkeforbrukende treforedlingsindustri har riktig nok næringen etterspurt løsninger for avsetningen på dette virket. Og ja, det er riktig at skal man få sagtømmeret ut av skogen, følger massevirket med, og økonomien i dette produktet er også avgjørende for totaløkonomien som driver sagtømmeret ut også. Også biproduktene fra sagbrukene må ha lønnsom avsetning.

Alt dette er vel og bra. Slik støtter også vi tiltak som kan føre til verdiskapning basert på massevirket i Norge igjen.
Tiltakene fra regjeringen på dette området er å skape et marked, biodrivstoff, gjennom å øke innblandingsprosenten i drivstoff fra 5,5% til 7%. Og endre mandatet til Investinor, så det skal bli lettere å gjøre investeringer i skog-Norge. Slik kan kanskje det statlige selskapet være med å investere i selskaper som vil satse på å produsere biodrivstoff fra skogen?

Men samtidig kuttes Treprogrammet som jobber for et samarbeid mellom myndigheter og bransjen for å øke lønnsomheten i trelastindustrien. Siktemålet er høyere verdiskaping gjennom foredling innenlands og økt anvendelse av trevirke. Med dette har næring og forskning samarbeidet om næringsrettede tiltak, utvikling og innovasjon for høyere foredling og mer bruk av trevirke. Til produkter med høy foredlingsgrad og dermed større verdiskapning og produkter som lagrer CO2 over tid, slik som byggematerialer som står i 30-40-50 år i et bygg gjør. Med Treprogrammet mister skogbruket et målrettet tiltak som fremmer bruken av tre både til verdiskapning og klimaformål.

Vi trenger biodrivstoff av tre, men vi tror primært det er lurt å støtte utvikling og foredling av treprodukter med høyere verdiskapning enn energi. Og mye av dette skjer med sagtømmeret i trelastindustrien. For når den verdifulle sagstokken dras gjennom systemet av et markedsbehov med stor betalingsvillighet, vil massevirke og energivirke automatisk følge med til bulkindustrien og da vil produksjon av biodrivsto også kunne realiseres. Da kan politikere vedta enda mer ambisiøse innblandingskrav som for eksempel 20%, slik Finland praktiserer. Da snakker vi sprang mot fornybarsamfunnet.

Sagstokken må dra energivirket ut av skogen, ikke omvendt. Dette vil både kunne øke verdiskapningen på landsbasis, gi større klimautbytte og kanskje være med å øke tømmerprisene. Dagens energipriser vil aldri kunne gi tømmeret noe prisløft, men det kan foredlete sagtømmerprodukter.

Derfor må man i et høykostland som Norge sikte mot målrettet forskning og innovasjon på å foredle råstoff til produkter med høy verdiskapning, med gode økonomiske marginer, som gir høy karbonbinding og dermed klimagevinst. Det gjøres ikke ved å rette de politiske virkemidlene ensidig inn mot bulkproduksjon av biodrivstoff av restprodukter.

SHARE