Skrevet av Johs. Bjørndal 28. april 2017
Hos Erik Nesheim i Hardanger Skog går hogstmaskin og lassbærer hver eneste dag hele året, det ga et volum på 44 000 m3 på et driftslag i fjor. Det er fem estlandske maskinførere i 14-dagers turnus som gjør dette opplegget mulig.
Erik Nesheim (54) holder til på sørsida av Hardangerfjorden, nær ferjeleiet Utne. Han startet som skogsentreprenør i 1988, som tilleggsarbeid på gårdsbruket han da nettopp hadde flyttet tilbake til. Der det var frukt- og eggproduksjon, vi har fortsatt 20 daa med moreller, forteller han. Nesheim startet sin virksomhet som skogsentrepre- nør med taubane, så ble det traktor med henger og den første skogsmaskinen skaffet han seg i 1993, en Valmet 902, som han karakteriserer som utgammal. – Den kostet vel omtrent det et par belter gjør idag og vi har uker nå som overgår kvantumet fra det første året. Men det var sånn mekaniseringen startet på Vestlandet, det var ikke volum nok til noe annet. Og ingen hadde sett en hogstmaskin før, det ble reportasje i lokalavisen over alt hvor vi kom, erindrer Nesheim.
VEKST OG FALL
Men etter hvert ballet det på seg. – Skulle vi fortsette eggproduksjon krevdes store investeringer og jeg bestemte meg for heller å satse i skogen, sier han. Denne satsingen gjorde at Erik Nesheim i mange år var Vest- landets største skogsentreprenør, men til slutt ble det for stort. – Jeg trodde tiden var moden for større aktører også på Vestlan- det. Vi fusjonerte med en annen skogsentreprenør og Nesheim Skogsmaskiner fikk da tre hogstlag, fire tømmerbiler og 20 ansatte. Men vi fikk ikke dette til å fungere og det ble en trist slutt, forteller Nesheim. Det betyr at selskapet gikk konkurs i 2015, men etter en kort tenkepause og familieråd bestemte Erik Nesheim seg for å starte igjen, men med et litt annet konsept.
– Nå kjører vi med bare et lag, med nye maskiner som skal gå så mye som mulig. Nå har vi en splitter ny Komatsu 931 åttehjuling og en 895 lassbærer som er et år gammel. I tillegg har vi gravemaskin, tre tømmerbiler som tar hånd om all tømmertransport for Nortømmer i nord-Rogaland og indre Hor- daland. Logistikken er utfordrende og krever tett oppfølging, når en båt kommer skal tømmeret være på plass, sier Nesheim.
PROFESJONALISERING OG KONKURRANSE
Hogsten i Hordaland og Rogaland er nesten firedoblet på de siste ti årene. De økte volu- mene har gitt grunnlag for mer profesjonel- le entreprenører – og ikke minst økt konkurranse. Nortømmer satser i regionen og hadde i 2016 en markedsandel på hele 44% i Hordaland. Og her er det ikke rom for entreprenørene til å svitsje mellom tøm- merkjøperne, Erik Nesheim er som skogeier medlem av Vestskog, men hogger nå uteluk- kende for Nortømmer. – Tømmeraktørene vil ha kontroll på at de faktisk har kapasitet til å utføre oppdragene de påtar seg. Det er det bare å forholde seg til, sier han. Spørsmålet er om den skjerpede konkurransen har vært den utløsende faktor? – Økning ville det blitt uansett, rett og slett fordi større volumer nå har blitt modne for høsting. Men konkurransen virker også positivt, alle skjerper seg og det blir mer igjen til skogeier, mener Erik Nesheim.
– URIMELIG KRITIKK
Det har vært mye snakk om at skogen på Vestlandet hogges for tidlig, at skog som burde stått minst 20 år til avvirkes «for å få fylt opp båten» med tømmer. Denne kritik- ken har ikke minst vært rettet mot Nor- tømmer. – Det synes jeg er litt urettferdig, tømmeraktørene opererer slik jeg ser det temmelig likt. Dessuten tror jeg ikke proble- met er så stort, når det avvirkes med god rotnetto og 75% sagtømmer ser jeg ikke noe negativt i at man kanskje klarer nærmere tre omløp på 150 år i stedet for to. Det er ingen grunn til å vente til de dominerende trærne har vokst ut av sagtømmersortimentet, mener Nesheim.
Han tror likevel at hogsten nå har kommet opp på et høyt nok nivå, de ressursene som det er mulig å få tak i blir utnyttet, mener han. – Tilveksten er riktignok fortsatt betydelig større enn avvirkningen, men den omfatter også mye skog som det ikke er realistisk å få hogd. Da må prisene bli slik at det blir lønnsomt å drive med taubane langt flere steder, lite tyder på at det vil skje, sier Nesheim.
MOTSTAND I YTRE STRØK
Et annet aktuelt tema er at ikke alle hogstfelter langs kysten plantes til igjen. – Noe blir nok omdisponert, men mitt inntrykk er at dette har bedret seg de siste årene. Både Nortømmer og Vestskog har blitt flinkere til å få planting med i driftskontraktene. Og motstanden mot barskog er ikke særlig utbredt her i indre strøk. Men ytterst på kysten ble det plantet en god del sitka i leplantinger ganske tett innpå gårder og hus. Disse trærne har mange steder utviklet seg til svære kvistbuser som neste ikke er mulig å få tatt ned igjen, og dette har forståelig nok skapt negative holdninger en del steder. For øvrig mener jeg sitka er et fantastisk treslag. Den såkalte pøbelgrana har en voldsom vekst og produserer flott kvali- tet, og den er grana fullstendig overlegen der det er litt saltpåvirkning eller vassjuk mark. Og nå har den svenske sagbrukskjeden Vida økt sitt innkjøp av dette treslaget. Det kunne gjerne plantes mer sitka, men altså ikke helt innpå folk, mener Nesheim.
KOSTBAR TRANSPORT PÅ VEI
Infrastruktur er et stort tema for Kystskogbruket og Erik Nesheim er som nevnt en betydelig aktør også innen tømmertransport på vei. Det betyr stadig kippkjøring, og å snegle seg fram med halvfulle vogntog på bratte og svingete veier. – Man kan stille spørsmål ved ressursbruken når det bygges en flott skogsbilvei som munner ut i en 6-tonns kommunal vei. I mange kommuner har vi en god dialog og får til midlertidige oppskrivinger av veiene slik at vi får tømmeret ut. Men totalt sett skjer det for lite og en av årsakene er vel at dersom det tillates tømmertransport med henger og fulle lass må veien også åpnes for semitrailere. Et moderne tømmervogntog sporer veldig godt og kommer fram overalt der en buss kan kjøre, mens semitrailerne krever større bredde i svingene. Skogbruket på Vestlandet hadde tjent mye på å få regler som differensierte her, mener Nesheim som fortel- ler at veitransporten av tømmeret alene ofte koster mer enn 100 kr pr m3. – Prisene følger tariffen og bestemmes ut fra avstand, veiklasse og hvor mye det er lov å laste, forklarer han.
BEGRENSET LØNNSEVNE
Finnes det så andre faktorer som står i veien for at skogbruket etablerer seg som en lang- siktig og stabil og lønnsom næring på Vest- landet? Her trekker Erik Nesheim fram til- gangen på arbeidskraft. – Det blir mye farting og lange perioder med ukependling er uunngåelig. De norske ungdommene som kan tenke seg en slik tilværelse får bedre betalt om de drar på anlegg, skogbruket har rett og slett ikke lønnsevne til å matche det nivået. Vi har prøvd mye forskjellig, men har altså endt opp med estlandsk arbeids- kraft i turnus på skogsmaskinene og en av tømmerbilene. Det er dyktige og stabile, den eldste har vært her i 20 år og har rekruttert de andre. Timeprisen er litt lavere enn nord- menn måtte ha, men vi sørger for biler, inn- kvartering og maksimal tilrettelegging, forteller Nesheim. Han har ikke fått mange negative reaksjoner på denne løsningen. – En og annen skogeier som ikke snakker så godt engelsk kunne nok tenkt seg at det hadde vært lettere å kommunisere. Men etter hvert forstår jo gutta norsk også.
TILRETTELEGGER
Erik Nesheim sitter ikke lenger så mye på maskinene, men bruker stort sett tida til å tilrettelegge for at skogsmaskinene går minst 300 timer i måneden, og ikke minst sørge for at det er nok tømmer på kaikanten til hvert båtanløp. Og han er ute og vurderer absolutt alle drifter. – Jeg må se at oppdragene er mulige å gjennomføre og at driftsprisen blir slik at den dekker kostnadene, sier han. Den kan fort havne på 150-160 kroner pr m3, men Nesheim bedyrer at dette som regel ikke er noe stort diskusjonstema. Han karakterise- rer sin egen arbeidssituasjon som variert og interessant. Det blir mye bilkjøring, men Erik Nesheim mener han nå er nærmere å leve et normalt liv enn noen gang tidligere i sin tid som skogsentreprenør. Og det er fore- løpig nok å gnage på, i år har han budsjettert med at driftslaget hans skal få 50 000 m3 ut av de bratte vestlandsliene. – Vi opererer med begrepene bratt, flatt og estlandsk flatt. Men til tross for noen få maskinvelt gjen- nom årene har vi aldri hatt ulykker med personskader, avslutter han.
