Tilbakeblikk på en skogsveg

0
Selemorkvegen på Jørpeland i Ryfylke er en populær veg blant turgåere i området. Rasteplassen på Selemork er hyppig brukt av lokale familier som går tur. Her spikkes det pølsepinner på en skogdag arrangert av det lokale skogeierlaget og Skogselskapet i Rogaland. FOTO: JOANNA STEGENDA

Vi tar et tilbakeblikk på en skogsveg som i 2001 ble bygget til protester fra turgåere og for grunneiere som måtte la seg overtale. Hvordan fungerer veglaget og hva sier turgåerne i dag?

TEKST: GERD INGER AARNES FOTO: JOANNA STEGENDA

Selemorkvegen er en kjent og kjær skogsvei for turgåere på Jørpeland i Ryfylke. Skole- klasser, barnefamilier, joggende, syklende og løpende mennesker kan ses her i hopetall på en fin dag. Men det er skogbruket som er grunnen til at denne vegen eksisterer. For lenge siden var Selemork et område med lite skog. I etterkrigstiden gikk skoleelevene ut og plantet skog årlig. Spoler vi framover til 2001 begynte de første teigene å bli hogstmodne. Det var da skogbrukssjefen i kommunen på den tiden, Svein Kjetil Rønnevik, kom på banen og foreslo for skogeierne i området å danne et veglag og bygge veg sammen.

LOT SEG OVERTALE

Turgåerne i området var ikke begeistret. De likte den gamle vegen med de forvokste trærne som hang over vegen og den litt humpete, gamle grusvegen. Heller ikke mange av skogeierne var interessert til å begynne med. Det var lenge til det ble aktuelt med hogst på flere teiger og dessuten var mange av teigene så små at skogbruket ikke hadde særlig stor betydning. Skogbrukssjefen gav seg ikke og arrangerte flere møter. En kombinasjon av tre ting gjorde at skogeierne til slutt lot seg overtale: For det første viste en kost-nytte-beregning at kostnaden på uttak av tømmeret i dekningsområdet ble redusert med omkring 2,5 millioner kroner ved bygging av bilveg. For det andre ble kostnadsoverslaget i forbindelse med vegbyggingen, redusert med 40-50% da en befaring i området avdekket masser som kunne brukes. I tillegg steg tilskuddssatsen proporsjonalt med antall skogeiere som ble med på veglaget, slik at tilskudd dekket hele 70% av kostnaden.

SLIK GJØR DE DET I VEGLAGET

De 14 skogeierne dannet veglag, holdt sitt første årsmøte og lagte vedtekter. De fikk bygget 1,9 kilometer skogsveg for 250 000 kr i 2001 og det har lønt seg, kan Rønnevik berette: – Vegen har vært mye i bruk både til hogst og vedhogst. Veglaget har bestemt at hver skogeier betaler en årlig andel som tilsvarer størrelsen på skogeiendommen, i tillegg til en andel som står i forhold til antall kubikkmeter tømmer hogd ut det året, samt antall favner solgt ved. Pengene brukes til ordinært vedlikehold, innkjøp og til ekstraordinære tiltak. Hvis en drift fører til større skader på vegen, dekkes kostnaden for reparasjon av den skogeieren som har

hatt driften. Første medlem i styret har ansvaret for tilsyn/vedlikehold og får kom- pensasjon for arbeidet. Veglaget har god økonomi.

HVOR DYR SKAL VEGEN VÆRE?

Rønnevik, som ikke lenger er skogbrukssjef i området, men likevel er en engasjert støt- tespiller for veglaget, har et enkelt råd til skogeiere som skal planlegge veg: – Du kan lage alt mulig av broer, svære stikkrenner og kjøpe masse i perfekt kornstørrelse hvis du har ubegrensede midler. Kostnadene en legger i vegen må stå i forhold til verdien på tømmeret i dekningsområdet for å innhen- te mest mulig transportgevinst, sier han. Vegplanlegger i fylket, Kristofer Tveiterå stemmer i: – Har du hogstmoden skog som ikke er lett tilgjengelig fra før bør du vur- dere å bygge veg. Skogansvarlig i kommu- nen kan ofte svare på om vegen vil utløse stort nok hogstvolum til at den vil svare seg økonomisk, er rådene han gir.

KJEKT AT MANGE BRUKER VEGEN

Skogeier Hans Jakob Seljeskog har bestemt seg for å forlenge vegen med 600 meter skogsbilveg og 960 meter traktorveg for å få ut hogstmoden skog lenger inne. Selemork er en gammel familiegård der det ikke drives annet enn skog i dag. Eiendommen er på 10 000 mål med 750 mål produktiv skog av både gran, lerk og gammel furu. Mye av dette begynner nå å bli hogst- modent og for at det skal være økonomisk drivverdig må det bygges mer veg. Den nye vegen starter der den gamle vegen slutter. Hans Jakob er positiv til alle turgåerne som bruker vegen, ikke bare fordi det er hyggelig at vegen er i bruk: – Hadde det skjedd noe med huset når vi er vekk, er det såpass mange folk som går forbi at jeg tror vi ville fått beskjed. Hans Jakob vil gjerne få lagt den nye vegen slik at det blir hyggelig for turgåerne å bruke den. Helt rette, lengre vegstrekninger er kjedelig på tur, og det har de ikke på Selemork, selv om det er det mest praktiske for skogsentreprenøren. Nær enden av den nye vegen er et nydelig lite myrområde med vannspeil og et yrende insekts- og planteliv. Her ba de entreprenø- ren om å legge stikkrenne litt høyere enn den mest konvensjonelle plasseringen. – På den måten klarte vi å beholde vannspeilet og myren blir stående som før, forklarer skogeieren.

TILRETTELAGT AV KOMMUNEN

For at en skogsveg skal tilrettelegges for turgåere, er man avhengig av at grunneieren har en positiv innstilling. Men tilrettelegging betyr gjerne ekstra kostnader og arbeid. På dette punktet har kommunen stilt opp. Man er opptatt av å holde Selemork som et fint turområde for innbyggerne sine, og har satt opp rasteplass med benker og bord, informasjonstavle og skog- sti. Nylig ble det montert en ny grind som gjør det enklere for rullestolbrukere og bar- nevogner å komme seg inn på vegen.

TIL GLEDE FOR OSS TURGÅERE

Hilde Marie Fjetland fra Strand og Forsand Turlag er en av de som liker å bruke Sele- morkvegen når hun skal ut på tur. – Skogsveger er finest når de er naturtro og følger landskapet. Det kan for eksempel være fint med en allé når det er skog rundt vegen, mens andre steder er det viktigere med utsikt. Dette har man fått fint til i Selemork. Selemorkvegen, som er en av de mest populære turvegene i området, kan i fremtiden bli enda mer populær. Turlaget har nylig merket en sti fra Selemorkvegen og opp til den populære turdestinasjonen Preikestolen. – Vi gleder oss til at stadig flere vil bruke stien opp til Preikestolområdet.

Les flere saker i Norsk Skogbruk nr 4.

SHARE

LEAVE A REPLY