Norske Skog-eiere

Kapitalismens råskap utspiller seg i lukkede rom når det kjempes om verdiene i Norske Skog for tiden. Kreditorer og aksjonærer slåss nå for å sikre det de har investert i selskapet, som forsøker å komme opp med refinansieringsforslag det kan bli enighet om og som kan sikre videre og mer bærekraftig drift. Og det er det siste som er vik­tig for den norske skognæringen, og for arbeids­plassene og verdiskapingen og foredlingen av et norsk råstoff, som bare blir viktigere og viktigere fremover. Det er rett og slett den konkrete pro­ duksjonen ved fabrikkene. Det andre er et høyt finansspill.

Hvordan de norske fabrikkene på Skogn og Saug­ brugs i Halden kan sikres må være det viktigste fokuset både for ledelsen i morselskapet som tross alt er norsk og politikerne som bør gjøre det de kan for å støtte norsk treforedling som et vik­tig satsingsområde i den grønne omstillingen. Og selvsagt for de norske skogeierne som i dag taper store summer på eksport av massevirke, særlig etter nedleggelsen på Tofte.

Og da må norske eiere være et mål. Her er det nærliggende å trekke en parallell til Tofte som er et godt eksempel på flere måter. Da denne bedrif­ten gikk konkurs i 1981 klarte en konstellasjon av norske interessenter å stable midler på beina (se sak side 9). Resultatet var at anlegget fortsatte med lønnsom drift i over 30 år, med alt det fører med seg av verdier, fra tømmerpriser til arbeids­ plasser og skatteinntekter. Det viser at det kan være lønnsomt å legge litt ekstra i å hjelpe leve­ dyktig industri over en kneik i en krisesituasjon. Slik er det også med de norske fabrikkene til Nor­ ske Skog. De er lønnsomme, velinvesterte og går med overskudd, isolert sett. På samme måte som Tofte har de livets rett.

Men så ble Tofte solgt til svenske Södra Cell i 2000, som hentet ut gode overskudd i en del år, før de fant det mer lønnsomt å legge ned anlegget som egentlig var god butikk i seg selv. For svenskene har det totale nedleggelsesregnestykket likevel vært lønnsomt, siden Södra umiddelbart bygd opp igjen samme kapasiteten i hjemlandet. Og med et grenseløst tømmermarked og dårligere avsetning i Norge, er import av norsk tømmer blitt lønnsom butikk for svensk industri.

Resultatet er bare tap for Norge, tap av foredling og verdiskaping av eget råstoff, arbeidsplasser og skatteinntekter. Og skogeiernes og sagbrukenes tap på tømmereksporten, – både i form av lavere pris og transportutgifter, hele 400 millioner kro­ ner har Skogeierforbundet regnet ut.

Det snakkes varmt om at kapital, investering­ er, arbeidskraft og eierskap ikke skal ha grenser for at markedskreftene skal få styre og sørge for mest mulig effektiv og lønnsom produksjon. Men lønnsomt for hvem? Det er ikke uinteressant. Norge må som svenskene ivareta egne interes­ ser og sørge for å utvikle og bygge opp industri som gir verdiskaping i vårt land. Og for trefored­ lingsindustrien bør vi nå holde situasjonen under oppsikt og sørge for å ta bevisste og aktive grep. Svenskene og finnene investerer nå 47 milliarder i denne industrien og disse anleggene kan lett sluke alt tømmer vi tar ut i Norge, hvis vi vil bli gode råstoff­eksportører. Men det bør ikke bli et mål i seg selv å bli eksperter på slik eksport.

Derfor mener vi norsk eierskap i Norske Skog er viktig. Enten eierstrukturen endres via en refinan­sieringsavtale som gir rom for nye eiere eller om det blir en konkurs, så blir det svært viktig å få opp en norsk konstellasjon ala 80­talls­-Tofte, som kan overta og sikre norsk foredling. Flere uten­landske konkurrenter har kuttet i sin papirpro­ duksjon, men kan lett øke kapasiteten, hvis man får Norske Skogs markedsandeler. Da kan det fort – som selv på lønnsomme Tofte – bli lønn­ somt å flytte produksjonen ut av landet. Det må vi unngå.

Derfor må alle; politikere, norske investorer inklu­dert staten og norske skogeiere, og selskapet selv henge med i prosessen og sørge for et godt utfall for Norske Skog – for skognæringen, skogindu­ strien og for Norge og fremtidig grønn nærings­ utvikling her til lands. Så vi kan ta vare på råstoff­ verdiene våre og fortsette å foredle selv.

SHARE