Noen få asketrær arver motstandsdyktig­ het mot sjukdommen, men trolig er ingen trær 100 % motstandsdyktige. Miljøet spil­ ler også inn. I svært fuktige områder der spo­ reproduksjonen er stor, og i områder med honningsopp som også angriper trærne, er dødeligheten svært høy. Vi anbefaler å la asketrærne stå, selv om askeskuddsjuken er til stede i bestandet. Genetisk diversitet er nødvendig for å bevare askens potensiale til å takle andre miljøutfordringer og nye sjuk­dommer. I bevaringsøyemed er det derfor viktig å bevare så mange friske eller tilnær­ met friske trær som mulig. Ved å la naturen gå sin gang, vil trolig noe ask vil klare seg ved hjelp av seleksjon.

KAN MAN MINSKE SPREDNINGEN AV ASKESKUDDSJUKE?
De større trærne tåler ere angrep før de dør, det kan derfor være gunstig å minske infek­sjonstrykket for å øke sannsynligheten for  at trær som takler sykdommen overlever. Askeskuddbeger angriper bare ask og frukt­ legemene vokser på gamle askeblader. For å hegne om spesielle trær i parker, på tun eller i alleer kan man fjerne bladavfall for å min­ske infeksjonstrykket. Det bør helst brennes på stedet. Frittstående trær unnslipper sann­ synligvis lettere sjukdommen siden meng­ den soppsporer i luften trolig er lavere enn inne i en askeskog. Planting av ask uten å vite om de er motstandsdyktige har liten hensikt siden dødeligheten hos unge planter er svært høy. Man kan trolig oppnå mindre sporepro­duksjon ved å blande andre treslag inn i aske­ skogen. Da blir det færre gamle askeblader på skogbunnen som fruktlegemene til aske­skuddbeger kan vokse på. Samtidig vet vi at ask er dårlige til å konkurrere i ungdommen, så et slikt tiltak forutsetter aktiv skjøtsel.