Skrevet av Line Venn 20. november 2017
Norge har alltid vært et lite og spredt befolket land. Det betyr at i vår kultur har det tradisjonelt sett vært nødvendig å være allsidig. «Å være som poteten – å kunne brukes til alt», har vært en slags hedersbetegnelse. En norsk rørlegger legger rør, flis, membran, vannbåren varme, monterer varmepumper og skrur opp vask. Jeg kjenner en tysker som jobber med baderom. Han legger iser. Og han er kjempegod til det. Tyskland har 80 millioner innbyggere. Her kan du tillate deg å være en dyktig flislegger, la en kollega legge rørene og en annen legge membranen. Du kan spesialisere deg, og bli skikkelig god.
– Dere er så utrolig defensive, sier Arthur Buchardt til Norskogs seminardeltakere på Skogforum. (Les saken her). Han mener norske treprodusenter er for lite frampå i markedet og at det er synd og skam at otte naturlige, giftfrie og kortreiste treprodukter, fra bærekraftig norsk skogbruk ikke klarer å være mer synlige i markedet. Og at det handler om å være på høgget og selge produktene og næringen aktivt ut i samfunnet. Kort sagt: Å være kundeorientert.
Dager senere møter Norsk Skogbruk Moelvens styreleder Olav Fjell til portrettintervju (les portrettet i Norsk Skogbruk nr 11.). Han sier at selskapets mål er å være en god mottaker av norsk tømmer. Buchardt kaller næringen introvert, konservativ og lite markedsorientert. Med målet til Norges største tremekaniske selskap foran oss, er vi tilbøyelige til å være enige. Men Fjells uttalelse er i skjønn harmoni med eierne. 60% av selskapet eies jo av skogeierne; andelslagene Glommen, Viken, Mjøsen og AT Skog.
Primærnæringene har gjerne et produksjonsfokus. Man konsentrerer seg om å få råstoffet opp og fram. Det er et fag i seg selv. I skogbruket handler det om alt fra planteforedling, godt frømateriale, kvalitetssikrete planter, treslagsvalg, gode planteplasser, næringsrik jord, boniteter, nedbørsforhold, gjødsling, fristilling og ungskogpleie, tynning, skogskader, hogst, miljøhensyn, sertifisering, sporskader, transport, driftskostnader, produksjon, volum og kvalitet og tømmermåling. Først etter alle disse operasjonene og 60-100 år er tømmeret klart for noen form for salg. Ikke så lite å tenke på.
Spørsmålet er om vår ypperste ekspertise på råstoffproduksjon også er best på prosessindustri, videreforedling, markedsføring, kundetilpasning og salg? Norsk skog- og treindustri konkurrerer på et internasjonalt marked med tyskere, østerrikere og sveitsere som er «eksperter på flislegging». Klarer norsk allsidighet seg i denne konkurransen? Eller er vi rett og slett «utrolig defensive»?
Seriøse og langsiktige norske investorer har vist interesse for Moelven. Umoe bekrefter å ha jobbet i halvannet år med å kjøpe Moelvenaksjene som ligger på markedet. Men med en så stor investering ville de ha hånda på rattet, og ba om å få kjøpe 50,1%.* Det ble ingen handel.
Etter at 40% av aksjepostene som eies av Eidsiva og Felleskjøpet nå har ligget ute for salg i to år, synes skogeiernes dominerende eierskap å blokkere for å få inn nye investorer i selskapet. Men er selskapet tjent med å sitte med eiere som ønsker å selge seg ut over lengre tid? Eller kunne en ny interessert eier med et annet og utfyllende fokus og kompetanse, hatt noe positivt å bidra med? Kanskje må man tørre å slippe opp litt for å få nye krefter inn?
Vi er slett ikke tilhengere av kortsiktige spekulanter og det vi nå opplever i Norske Skog demonstrerer kapitalismens råskap. Men det er ikke Blackstone som banker på døra til Moelven. Og det skader kanskje ikke å få inn kundeorientert «flislegger» som kan selge hotelløsninger i tre til Buchardt?
*(Jens U-Moe poengterer at de ikke ville endre andre punkter i AS avtalen eller ha en salgsopsjon.)
