Hvordan kan vi bevare frisk alm?

Almeforsøket på Stend 2017, før og etter tynning. Foto Hans Nyeggen.

Almesjuken har ennå ikke fått fotfeste vestpå. Kan vi ytte materiale fra Østlandet for å etablere bevaringsbestand vestpå? Eller kan friske vestlandske provenienser restaurere bestand på Østlandet? Det har man forsøkt å forske på gjennom proveniensforsøk av alm.

TEKST: TOR MYKING OG HANS NYEGGEN

Hva er viktig for almens vekst og utvikling, og hva kan genetiske forskjeller mellom provenienser bety for forvaltning av alm etter angrepet av almesjuken? Det ble undersøkt i landets eneste forsøk med alm i Fana i Bergen. Forsøksfeltet ble etablert for å kartlegge genetiske forskjeller mellom provenienser fra utbredelsen i Norge. Senere er det omgjort til et produksjonsforsøk.

ALMESJUKEN I NORGE

Almesjuken er en alvorlig soppsjukdom (Ophiostoma ulmi) som spres av en bille, den såkalte almesplintboreren (Scolytus laevis). Angrep fører til at vanntransporten blok- keres slik at trær i alle aldre visner. For å nøste opp i almesjukens historie i Norge må vi spole noen tiår tilbake. Sjukdommen ble påvist første gang i Norge i 1963, og i 1981 kom en ny epidemi forårsaket av den mer aggressive Ophiostoma novulmi. Epidemiene har en utbredelse omtrent som en hestesko rundt Oslo orden. Den har altså ikke spredt seg nevneverdig verken nord for Dovre eller på Vestlandet. Den har også utviklet seg mye langsommere hos oss enn i både Danmark og Sør-Sverige, men et var- mere klima vil kunne føre til raskere spredning også i Norge. I 2006 ble alm første gang ført opp på den norske rødlisten som Nær truet og senere oppgradert til Sårbar. Oppgraderingen på rødlisten skyldes også at hjort og elg har almen høyt på menyen. Det er dokumentert omfattende beiteskader både på foryngelse og trær av ulike størrelser – som ikke bare reduserer almens vitalitet, men også kan føre til at selv store trær bukker under. Vi kan trygt si at almen har hatt bedre dager her til lands.

VEKSTRYTMEN AVGJØR KLIMATILPASNINGEN
På grunn av almesjuken samlet Skogforsk (nå Nibio) i 2000 almefrø fra almens utbredelsesområde i Norge for å etablere feltforsøk slik at genetiske forskjeller i vekstrytmen kunne kartlegges. Vekstrytmen er et sam- lebegrep for når veksten starter om våren og avsluttes om høsten. Den er i stor grad genetisk styrt og helt sentral for trærnes kli- matilpasning. Frø til forsøket ble samlet fra Alstadhaug, Steinkjer, Luster, Bergen og Ås. Forsøket ble plantet på Stend i Fana, Bergen, i 2003 som genetisk forsøk med fem provenienser, i alt 2200 tre, i kvadratforband med en meters avstand. Både i 2008/2009 og 2017 ble forsøket tynnet og høyde og diameter ble målt. Ved den første målinga etter tynning var det 417 trær/daa igjen i det opprinnelige proveniensforsøket, mens det etter siste tynning var 116 trær/daa tilbake.

PROVENIENSFORSKJELLENE

Resultater fra forsøkets tidlige barndom (tabell til venstre) viste at det er store geo- gra ske forskjeller både i tidspunktet for vekststart, vekstavslutning og høydevekst hos alm.

Variasjon i tilvekst, løvsprett og vekstavslutning for almeprovenienser langs gradienter fra nord til sør og fra kyst til innland. Løvsprett og vekstavslutning er angitt som % ved et gitt tidspunkt. (Myking og Skrøppa 2007).

Når ulike provenienser er plantet på samme sted og eksponeres for de samme klima- og daglengdeforhold, kommer proveniensforskjellene klart frem. Vekstavslutningen følger breddegraden, med tidlig vekstavslutning i de nordligste populasjonene og stadig senere jo mer sørlig opphav. Fra andre studier vet vi at daglengde er et viktig signal for vekstavslutning både for alm og en mengde andre trær og busker, og er åpenbart viktig for å sikre at innvintring skal skje i tide. Dette er logisk ettersom dagene er mye lengre nordpå enn i sør om sommeren. Et varsel om å forberede seg på vinteren i nord må derfor skje ved en lenger daglengde enn i sør. Dersom vekstavslutningen inntre er for sent vil trærne kunne skades eller bli drept av frost. Forflytning av materiale fra sør mot nord kan utløse slike klimaskader siden den kritiske daglengden for vekstavslutning inntre er mye senere i nord enn det et sørlig materiale er tilpasset.

Høydeveksten er og, som forventet, avtagende med økende nordlig opphav. Når ulike provenienser er plantet på samme sted vil nordlige provenienser avslutte veksten lenge før det er strengt tatt nødvendig og går på den måten glipp av mange verdifulle vekstdøgn. En annen konklusjon vi kan trekke er at det åpenbart er viktigere for den totale høydeveksten å ha utholdende vekst utover sommeren enn å komme tidlig i gang om våren, slik vi også kjenner det fra andre treslag. Av den grunn ser vi også en tydelig sammenheng mellom sein vekstavslutning og høydevekst, og motsatt, liten sammen- heng mellom tidlig løvsprett og høydevekst. Resultatene for vekststart gir ikke et like entydig bilde siden både avstand til kyst og breddegrad påvirker denne egenskapen. Det virker faktisk som avstand til kyst er overordnet breddegrad. Tidligst løvsprett finner vi dels i den nordlige populasjonen fra Steinkjer og den mest kontinentale fra Luster – mens sein løvsprett er et kystfenomen og dominerer hos populasjonen fra Bergen og Alstadhaug som er skilt med hele 5 breddegrader. Sein løvsprett i kyststrøkene kan vi forklare som en beskyttelse mot vårfrostskader. I det hele tatt fremstår vekstrytmen som et kompromiss mellom mest mulig tilvekst – som tilsier lang vekstsesong, og minst mulig klimaskader – som tilsier begrenset vekstsesong.

Forsøket ble målt på nytt og deretter tynnet både i 2009 og 2017. Spørsmålet blir derfor – har forskjellene mellom proveniensene holdt seg, 5 og 12 år etter første revisjon?

Svaret på dette er et rungende ja (se figurene), og både høydevekst og diameter følger et tydelig breddegradsmønster. I 2017 var middelhøyden 2 m høyere og midlere dia- meter 46 mm større i den sørligste populasjonen fra Ås enn i populasjonen fra Alstadhaug. Det er ingen tvil om at det er en viktig genetisk komponent i dette. Ved tynningen i 2017 utgjorde trekronene ca. 1/3 av trehøyden. Bestandet var derfor overmodent for tynning. Etter at bestandet sluttet seg kan forskjellene mellom populasjonene derfor ha blitt forsterket av konkurranse. Individer som har hengt etter i veksten blir grad- vis skygget ut.

HVORDAN BEVARE FRISK ALM?

Store forskjeller mellom provenienser kan innebære at genetisk materiale går tapt dersom almen i en region slås ut helt eller delvis. Det betyr også at det er begrensede muligheter til å forflytte almemateriale på tvers av klimagradienter dersom almesjuken slår almen ut i et område. Siden almesjuken ikke har fått fotfeste på Vestlandet fremstår det likevel som en mulighet å ytte materiale fra Østlandet til indre ordstrøk på Vest- landet som bevaringsbestand. Det er relativt beskjedne forskjeller i vekstrytmen mellom disse populasjonene, og i klimaet mellom indre deler av Vestlandet og Østlandet. På samme måte, men trolig mindre aktuelt, kan en tenke seg å restaurere populasjoner på Østlandet med almemateriale fra indre ordstrøk på Vestlandet.

Tynningen av almeforsøket i Fana og skrivingen av denne artikkelen har blitt støttet av midler til genressurstiltak fra Landbruksdirektoratet.

Les flere aktuelle saker i Norsk Skogbruk nr 1.

SHARE