«Hva ville jeg gjort om jeg måtte velge mellom en rødlistet plante og en gruppe mennesker? Velger en menneskene over planten, er man antroposen­trisk, mener hun. Peter mener at man ikke trenger å være enten det ene eller det andre. Enten antro­posentrisk eller biosentrisk.»

Sitatet er hentet fra Kathleen Rani Hagens debut­ roman: «Grunnleggende plantediversitet» som handler om en botanikkstudent i Ås­miljøet, her i samtale med Peter fra Manchester på en hagefest.

Problemstillingen er høyst aktuell når miljøorga­nisasjonene systematisk kartlegger skogområder som ikke er lagt ut for frivillig vern og sørger for å legge så mye press på skogeierne at de ikke har noe valg. «En gruppe mennesker» i Gransherad velges bort hvis man velger de rødlistede artene i Tjåga­området. Da har det biosentriske synet vunnet frem over det antroposentriske.

Hvilket synspunkt som får gjennomslag i politik­ken og forvaltningen får ikke bare direkte konse­kvenser for livsgrunnlaget for den enkelte grunn­ eier, men også for hvordan vi ønsker å ordne samfunnet som sådan. Verdiskapningen påvir­kes naturligvis, men også bosettingsmønsteret vårt. Hvor velger folk å bo og hvordan velger de å leve? Smuldrer livsgrunnlaget opp på bygda, risi­kerer vi at folk flytter inn i byene. Og på vegen risikerer vi å miste kunnskapen om bærekraftig bruk av naturressursene. Og det er jo til syvende og sist naturen vi lever av.

For denne praksisen hver dag, i år etter år, gene­rasjon etter generasjon, der målet hele tiden er å overlate gården og livsgrunnlaget i enda bedre stand til neste generasjon, gir et verdifullt erfar­ings-­ og kunnskapsgrunnlag for den sirkulære økonomien som er den eneste bærekraftige vegen

å gå for en klode der den lineære bruk­ og kast­ mentaliteten altfor lenge har vært enerådende. Dette er et tankesett som sitter i ryggmargen til mange gård­ og skogeiere. Og det er antroposen­trisk – menneskeorientert.

Vi er imidlertid enig med «Peter»: Ja takk, begge deler. Det er også bakgrunnen for politikernes vedtak om 10% skogvern, når skognæringen kan bruke 90% av skogen. For naturens stabili­ tet, er ivaretakelse av det biologiske mangfoldet helt nødvendig og vi blir bekymret når vi hører at FNs eksperter påpeker at dette er like truende som klimautfordringen. Slik blir naturvern også avgjørende for naturbruk.

Men i iveren etter å verne skog drar botanikk­interesserte ut på systematisk artskartlegging på eiendommer de ikke aner hvem som eier. Og enda mindre presenterer de seg eller inviterer med ut på tur for å bli kjent med og utveksle kunnskap eller tankesett med han eller hun som eier skog­ en. Bare med retten på sin side – friluftslovens allemannsrett.

Det er både dårlig folkeskikk og lite formålstjenlig for å få til den beste dynamikken mellom bruk og vern. Vi tror at bare når folk snakker sammen og viser hverandre respekt, kan forståelsen for hver­ andres ganske grunnleggende ulike tankesett, tross alt bli bedre. Det skaper mindre konflikt og legger grunnlag for bedre løsninger, for alle parter.