Investeringsnivået i sagbruksindustrien

I 1935 var det 3.000 sagbruk i Norge inklusive de som hadde høvleri. På 80 år har 99 av 100 sagbruk blitt borte. Dårlig økonomi/dårlig ledelse/for lite sagtømmer kan forklare mye av utviklingen, men ikke alt. Investeringene i de gjenværende sagbrukene er nå så beskjedne at anleggenes gjennomsnittlige alder øker 11 mnd for hvert år.

KOMMENTAR: REIDAR BERGENE HOLM

Ved egen erfaring har jeg sett hvordan struk­turering kan bidra til større effektivitet og bedre ressursutnyttelse på mange plan. Nye teknologiske muligheter tas gjerne først i bruk hos de største brukene. Men utskifting av nedslitt og foreldet utstyr gir alene ikke vekst og utvikling, investeringer krever ofte økt volum og synergieffekter for å bli lønn­somme. Det finnes ikke sagbruksutstyr som kan produsere trelast på kun ett skift med lønnsomhet, ­ teknologi og kostnader krever helårsdrift og minst to fulle skift, kanskje tre. Grundige og langsiktige utviklingspla­ner kan bidra til at investeringsmidlene kan anvendes riktigere og tøyes lengre.

Mens fokusnæringene stimulerer byene og kysten, stimulerer sagbrukene bygde­ne. Sagbrukene dekker sitt behov lokalt om mulig. Direkte og indirekte skapes etterspør­sel og kjøpekraft, med ringvirkning og akti­vitet som resultat. Industrien er mangeartet og krever mer enn dataferdighet og fjern­betjening, den legger grunnlag for mange slags arbeidsplasser, innen­ og utenfor egne bedrift og egne tomtegrenser. Hvis bruket er ulønnsomt, mister det evnen til fornyel­se og må legge ned, da er det fare på ferde. I Mosjøen klarte ikke skogbruket å skaffe nok tømmer til ett skifts drift, og resultatet ble som varslet: Sagbruket ble nedlagt først, ­og til slutt hele bedriften.

Heldigvis er Norge i den situasjon at vi har sterk økning i tilveksten, og gradvis må også avvirkningen komme. Økt avvirkning ska­per behov for økt sagkapasitet, ­alternati­vet er eksport.

Å bygge et moderne sagbruk fra bunnen av er krevende på mange måter, ­og i praksis umulig i Norge. Tomteforhold, infrastruk­tur og annet setter grenser for mange av de eksisterende sagbrukenes utvidelses­muligheter. Produksjonsveksten må der­for komme ved et mindre antall bruk. Disse må kunne fange opp både økningen i lokal avvirkning og forutsigbar reduksjon i regio­nal sagbrukskapasitet.

Når brukene blir større, øker inntransportav­standen for tømmeret. Når transportande­len i råstoffet øker, blir det ekstra viktig med gode veier. Store sagbruk trenger bedre veier enn små sagbruk.

Skogbruket er opptatt av tømmerpris ved skogsbilvei, ­ industrien av tømmerkost på tomt etter biproduktinntekter («Netto råstoffkost»). Da sagbrukenes biprodukt­ inntekter sank år etter år, ga det en ekstra økning i netto råstoffkost. Sagbrukene tapte flere hundre millioner kroner på dette, mens treforedlings-­ og varmeindustrien fikk til­ svarende fordel. Nå er situasjonen riktigere, det gleder både skogbruk og sagbruk.

Et sagbruk består i grove trekk av store tom­ter med anlegg for tømmersortering, saging, råsortering, fyr­ og tørke, tørrsortering, paraplytak, velferds-­ og administrasjonslo­kaler. Å bygge alt fra bunnen av på kort tid, inkludert kompetanse, har historisk vist seg å være risikabelt. Å utvide en igangværende virksomhet trinnvis har sine klare fordeler, men lange avbrudd i mottak, produksjon og levering kan også være kostbare. Slik jeg vurderer det, må sagbrukene investere innpå 0,5 milliard årlig for å møte industriens frem­tidige utfordringer.

I statistikken fra 1937 skilte det daværende Statistiske Centralbyrå på sagbruk med og uten høvleri. De fleste norske sagbruk har i dag videreforedling av egen trelast på egen tomt, med de utfordringer og muligheter det kan skape. Evt. investering i viderefor­edling av egenprodusert trelast kommer i tillegg til de sagbruksinvesteringer som er drøftet foran.

Finansiering av investering i sagbruk er kre­vende. Eiersituasjonen kan hindre at kapital­ behov løses ved egenkapitalutvidelse. Noen bankmiljø har begrenset forståelse for sag­ brukenes særlige forhold, og dette skaper behov for høy grad av egenfinansiering. Stor grad av egenfinansiering krever at sagbruke­ne er lønnsomme, ­ hvert år!

Det trengs økt sagbrukskapasitet for å ta vare på økt tilgang av norsk sagtømmer. Økte tømmerleveranser og store investe­ringer henger sammen. Industri er langsik­tig virksomhet, og industrieiere må forven­tes å se utviklingen av egen virksomhet i et langt perspektiv. Særlig hvis det erkjennes økt behov for mer kapasitet.

Les mer i Norsk Skogbruk nr 7/8

SHARE