Skrevet av Line Venn 30. august 2018
I 1935 var det 3.000 sagbruk i Norge inklusive de som hadde høvleri. På 80 år har 99 av 100 sagbruk blitt borte. Dårlig økonomi/dårlig ledelse/for lite sagtømmer kan forklare mye av utviklingen, men ikke alt. Investeringene i de gjenværende sagbrukene er nå så beskjedne at anleggenes gjennomsnittlige alder øker 11 mnd for hvert år.
KOMMENTAR: REIDAR BERGENE HOLM
Ved egen erfaring har jeg sett hvordan strukturering kan bidra til større effektivitet og bedre ressursutnyttelse på mange plan. Nye teknologiske muligheter tas gjerne først i bruk hos de største brukene. Men utskifting av nedslitt og foreldet utstyr gir alene ikke vekst og utvikling, investeringer krever ofte økt volum og synergieffekter for å bli lønnsomme. Det finnes ikke sagbruksutstyr som kan produsere trelast på kun ett skift med lønnsomhet, teknologi og kostnader krever helårsdrift og minst to fulle skift, kanskje tre. Grundige og langsiktige utviklingsplaner kan bidra til at investeringsmidlene kan anvendes riktigere og tøyes lengre.
Mens fokusnæringene stimulerer byene og kysten, stimulerer sagbrukene bygdene. Sagbrukene dekker sitt behov lokalt om mulig. Direkte og indirekte skapes etterspørsel og kjøpekraft, med ringvirkning og aktivitet som resultat. Industrien er mangeartet og krever mer enn dataferdighet og fjernbetjening, den legger grunnlag for mange slags arbeidsplasser, innen og utenfor egne bedrift og egne tomtegrenser. Hvis bruket er ulønnsomt, mister det evnen til fornyelse og må legge ned, da er det fare på ferde. I Mosjøen klarte ikke skogbruket å skaffe nok tømmer til ett skifts drift, og resultatet ble som varslet: Sagbruket ble nedlagt først, og til slutt hele bedriften.
Heldigvis er Norge i den situasjon at vi har sterk økning i tilveksten, og gradvis må også avvirkningen komme. Økt avvirkning skaper behov for økt sagkapasitet, alternativet er eksport.
Å bygge et moderne sagbruk fra bunnen av er krevende på mange måter, og i praksis umulig i Norge. Tomteforhold, infrastruktur og annet setter grenser for mange av de eksisterende sagbrukenes utvidelsesmuligheter. Produksjonsveksten må derfor komme ved et mindre antall bruk. Disse må kunne fange opp både økningen i lokal avvirkning og forutsigbar reduksjon i regional sagbrukskapasitet.
Når brukene blir større, øker inntransportavstanden for tømmeret. Når transportandelen i råstoffet øker, blir det ekstra viktig med gode veier. Store sagbruk trenger bedre veier enn små sagbruk.
Skogbruket er opptatt av tømmerpris ved skogsbilvei, industrien av tømmerkost på tomt etter biproduktinntekter («Netto råstoffkost»). Da sagbrukenes biprodukt inntekter sank år etter år, ga det en ekstra økning i netto råstoffkost. Sagbrukene tapte flere hundre millioner kroner på dette, mens treforedlings- og varmeindustrien fikk til svarende fordel. Nå er situasjonen riktigere, det gleder både skogbruk og sagbruk.
Et sagbruk består i grove trekk av store tomter med anlegg for tømmersortering, saging, råsortering, fyr og tørke, tørrsortering, paraplytak, velferds- og administrasjonslokaler. Å bygge alt fra bunnen av på kort tid, inkludert kompetanse, har historisk vist seg å være risikabelt. Å utvide en igangværende virksomhet trinnvis har sine klare fordeler, men lange avbrudd i mottak, produksjon og levering kan også være kostbare. Slik jeg vurderer det, må sagbrukene investere innpå 0,5 milliard årlig for å møte industriens fremtidige utfordringer.
I statistikken fra 1937 skilte det daværende Statistiske Centralbyrå på sagbruk med og uten høvleri. De fleste norske sagbruk har i dag videreforedling av egen trelast på egen tomt, med de utfordringer og muligheter det kan skape. Evt. investering i videreforedling av egenprodusert trelast kommer i tillegg til de sagbruksinvesteringer som er drøftet foran.
Finansiering av investering i sagbruk er krevende. Eiersituasjonen kan hindre at kapital behov løses ved egenkapitalutvidelse. Noen bankmiljø har begrenset forståelse for sag brukenes særlige forhold, og dette skaper behov for høy grad av egenfinansiering. Stor grad av egenfinansiering krever at sagbrukene er lønnsomme, hvert år!
Det trengs økt sagbrukskapasitet for å ta vare på økt tilgang av norsk sagtømmer. Økte tømmerleveranser og store investeringer henger sammen. Industri er langsiktig virksomhet, og industrieiere må forventes å se utviklingen av egen virksomhet i et langt perspektiv. Særlig hvis det erkjennes økt behov for mer kapasitet.
