Hollandsk friskmelding

DA TOFTE BLE NEDLAGT skrev sjefsøkonom i LO Roger Bjørnstad og leder av Skogeierforbundet Olav Veum at Norge hadde fått «hollandsk syke». Det betyr at samfunnet baserer seg på oljeinntekter og at all annen industri lider under oljetåka med avindustrialisering som følge. De mange nedleggelsene i treforedlingsindustrien som top- pet seg med Tofte, er altså et typisk trekk.

DEN HOLLANDSKE SYKEN i skog- og trebransjen har vært forsøkt kurert siden, og etter en del års hardt arbeid blir heldigvis noen prosjekter realisert. På Gjøvik starter Hunton nå opp en fabrikk for trefiberisolasjon. Splitkon startet i høst sin nye massivtreproduksjon. Og nå har Biozin også endelig besluttet å investere i biodrivstoffproduk- sjon i Åmli. Mens Moelven har besluttet å etable- re pelletsproduksjon på Sokna.

I TILLEGG SA DIREKTØR i Moelven, Morten Kristiansen nylig at han ser etter samarbeidspartnere som kan være med å få opp produksjon av pro- dukter som benytter resten av tømmerstokken og sidestrømmene fra selskapets sagbruk bedre. I Innlandet bygges det for tiden opp flere konstruktive nettverk som kan bidra. Mange skogre- laterte bedrifter samarbeider gjennom klyngen Norwegian Wood Cluster. Mens Heidner-gruppen arbeider på jordbrukssiden med «grønn bioøkonomi», blant annet innen husdyrhold. Gruppen fikk i høst høyeste klyngestatus (NCE) fra offent- lig hold. Nylig lanserte dessuten Sintef en rapport om grønt samarbeid i Innlandet, som konkluderer med et enormt potensiale og at dette kan bli Norges nye Bio Valley. Fra offentlig hold flagges betydningen av tverrsektorelle samarbeid. Mens lovende forskningsprosjekter som kan skape grunnlag for kommersialisering av nye produk- ter foregår i flere miljøer, – blant annet på dyrefôr fra trevirke …

DETTE BEGYNNER Å LIKNE PÅ det svenske og finske bioøkonomi-klynger gjør. Her samarbeides det på tvers av sektorer og selskaper om gode industrisynergier som oppgraderer restprodukter og sidestrømmer optimalt, til høyverdige produkter med god betalingsvillighet. Det er sirkulær økonomi i praksis og synes å fungere meget godt blant annet hos finske Metsä Fiber i Äänekoski (se sak side 12).

DETTE HAR LANDET SOM ga opphav til begrepet hollandsk syke også forstått. Oljeavhengige Nederland, som nesten ikke avvirker en pinne tøm- mer, har nemlig ambisjoner om å bygge helmoderne bioraffinerier ved havn (se sak side 21). Landets industrikompetanse og nettverk, blant annet innenfor oljenæringa, skal sammen med politisk tilrettelegging, gi gode forutsetninger for dette. Ønsket om å gjøre seg mindre oljeav- hengig i fremtiden, både av klima-, men mest av økonomiske hensyn, ligger i bunnen.

DETTE KAN NORGE OGSÅ KLARE. Vi har både gode havner, kompetanse og solide nettverk. Og norske politikere kan også velge å legge til rette politisk. I motsetning til nederlenderne har vi dessu- ten et fortrinn til; nemlig råvarene. Hvert år går 3-4 millioner kubikk som kan brukes innenlands ut av landet. Nå ruller det nye hjul i norsk treforedling, nettverk bygges og investeringslysten øker. Så i stedet for å bidra med råstoff til nye bioraffineri i Nederland, håper vi nå å bli rammet av den nye «hollandske friskmeldingen» her hjemme.

DA TOFTE BLE NEDLAGT skrev sjefsøkonom i LO Roger Bjørnstad og leder av Skogeierforbundet Olav Veum at Norge hadde fått «hollandsk syke». Det betyr at samfunnet baserer seg på oljeinntekter og at all annen industri lider under oljetåka med avindustrialisering som følge. De mange nedleggelsene i treforedlingsindustrien som top- pet seg med Tofte, er altså et typisk trekk.

DEN HOLLANDSKE SYKEN i skog- og trebransjen har vært forsøkt kurert siden, og etter en del års hardt arbeid blir heldigvis noen prosjekter realisert. På Gjøvik starter Hunton nå opp en fabrikk for trefiberisolasjon. Splitkon startet i høst sin nye massivtreproduksjon. Og nå har Biozin også endelig besluttet å investere i biodrivstoffproduksjon i Åmli. Mens Moelven har besluttet å etablere pelletsproduksjon på Sokna.

I TILLEGG SA DIREKTØR i Moelven, Morten Kristi- ansen nylig at han ser etter samarbeidspartnere som kan være med å få opp produksjon av pro- dukter som benytter resten av tømmerstokken og sidestrømmene fra selskapets sagbruk bedre. I Innlandet bygges det for tiden opp flere konstruktive nettverk som kan bidra. Mange skogre- laterte bedrifter samarbeider gjennom klyngen Norwegian Wood Cluster. Mens Heidner-grup- pen arbeider på jordbrukssiden med «grønn bioøkonomi», blant annet innen husdyrhold. Gruppen fikk i høst høyeste klyngestatus (NCE) fra offent- lig hold. Nylig lanserte dessuten Sintef en rapport om grønt samarbeid i Innlandet, som konklude- rer med et enormt potensiale og at dette kan bli Norges nye Bio Valley. Fra offentlig hold flagges betydningen av tverrsektorelle samarbeid. Mens lovende forskningsprosjekter som kan skape grunnlag for kommersialisering av nye produkter foregår i flere miljøer, – blant annet på dyrefôr fra trevirke …

DETTE BEGYNNER Å LIKNE PÅ det svenske og finske bioøkonomi-klynger gjør. Her samarbeides det på tvers av sektorer og selskaper om gode indus- trisynergier som oppgraderer restprodukter og sidestrømmer optimalt, til høyverdige produkter med god betalingsvillighet. Det er sirkulær økonomi i praksis og synes å fungere meget godt blant annet hos finske Metsä Fiber i Äänekoski (se sak side 12).

DETTE HAR LANDET SOM ga opphav til begrepet hollandsk syke også forstått. Oljeavhengige Ned- erland, som nesten ikke avvirker en pinne tømmer, har nemlig ambisjoner om å bygge helmoderne bioraffinerier ved havn (se sak side 21). Landets industrikompetanse og nettverk, blant annet innenfor oljenæringa, skal sammen med politisk tilrettelegging, gi gode forutsetninger for dette. Ønsket om å gjøre seg mindre oljeav- hengig i fremtiden, både av klima-, men mest av økonomiske hensyn, ligger i bunnen.

DETTE KAN NORGE OGSÅ KLARE. Vi har både gode havner, kompetanse og solide nettverk. Og norske politikere kan også velge å legge til rette politisk. I motsetning til nederlenderne har vi dessuten et fortrinn til; nemlig råvarene. Hvert år går 3-4 millioner kubikk som kan brukes innenlands ut av landet. Nå ruller det nye hjul i norsk treforedling, nettverk bygges og investeringslysten øker. Så i stedet for å bidra med råstoff til nye bioraffineri i Nederland, håper vi nå å bli rammet av den nye «hollandske friskmeldingen» her hjemme.

Les mer om bioøkonomien i Norsk Skogbruk nr 12.

SHARE