Portrett: Trude Myhre vil snakke mer utenfor spaltene

– Skogbruket skal ha en stor plass i Norge og i jobben med å redusere de fossile utslippene, men vi må finne ut hvordan vi bruker den mest mulig klimavennlig, mener WWFs Trude Myhre. Tegning Knut Høihjelle

Skogsbiolog Trude Myhre er blitt en profilert miljøforkjemper for skogen. Hun er ofte i ulike medier med sine sterke meninger, gjerne i synlige feltreportasjer. Og i fjor gikk hun endog pilgrimsled for skogen. Målet er en vernemilliard – for artene … og for klimaet?

Med sin milde og lyttende fremferd og med et ideelt mål som miljøvern i tillegg, er hun en perfekt medieskikkelse. Trude Myhre har vist seg kreativ i sine tilnærminger til temaet skogvern og får fort tent journalistene med sin teft for gode vinklinger. Myhre vet at media spiller en viktig rolle. Og for skognæringen oppleves hun provoserende når hun blander norsk skogvern med regnskogvern og klimadebatt. Eller er med på «granrøsk av pøbelgran». Slik polariseres debatten i media. Men Myhre hevder selv å være konfliktsky og vil heller snakke om hvordan miljøsiden og skognæringen kan snakke sammen utenfor spaltene. Og kanskje er det slik at man er enige om mer enn man tror?

Men først må hun svare på noe av det som har kommet frem i riksmediene den siste tiden. Myhre var blant annet i Dagsavisen og mente at norsk skogpolitikk er inkonsekvent når man kutter i eget vern og spytter milliarder i regnskogvern. Og mens FNs klimapanel hevder at skogen må brukes aktivt for klimaet, at biomassen må ut og erstatte fossile produkter og ny skog plantes, mener Myhre vi må verne mer skog i Norge for klimaets del.

– Hvordan kan du bruke klimaet som argument i vernedebatten?
– Det er riktig at vi trenger tømmer som en fornybar ressurs, og FNs klimapanel sier at vi skal bruke skogen, men de sier også at vi må bevare skogen. Hvordan vi forvalter skogene våre mest optimalt for klimaet er foreløpig et åpent spørsmål og både politikere og fagmiljøene er uenige her. Men vi må se til ny forskning som viser at store deler av karbonlagrene i den boreale skogen ligger i bakken. Denne evnen våre skoger har til karbonlagring er undervurdert. Og studier viser at ved hogst slippes karbon ut fra bakken i 30-50 år. Det er viktig å hente inn mer kunnskap om dette i Norge, og vi ønsker at Landsskogtakseringen skal gjøre reelle karbonmålinger for å se hvor mye karbon som ligger i skogsjorda, – ikke bare modelleringer slik det er dag, mener Myhre og viser blant annet til NMBU-forsker Mikael Olson (se egen sak: Karbonkretsløpets ukjente irrganger).

Se også mer om jordkarbon i skog: Jordkarbon i skog: Hva vet vi om akkumulering, nedbryting og utslipp? 

– Ohlson viser at trærne fanger karbon, og at rundt 50 % av den fraktes ned i bakken der den lagres av mykorrhizasoppene. Han mener at dette har større effekt på jordkarbonet enn vi visste før. Store trær er mer effektive enn små i denne jobben og dessuten favoriseres råtesoppene foran mykhorrizasoppene ved flatehogst. Derfor bør en del av skogen stå også for klimaets del. Men også forlenget omløpstid virker positivt for klimaet. I andre land får man betalt for å la skogen stå. Kanskje kan man få til en tilsvarende ordning her til lands, – at man får betalt for å forlenge omløpstida, lurer Myhre? Hun tror også på lukkede hogster i denne sammenhengen.

– Mykorrhizasoppene i bakken må vike i større grad når bakken eksponeres for lys og tørke. En lukket hogst vil ivareta livsmiljøet for mykhorrizaen i mye større grad og dermed også karbonbindingen. Det er forståelig at denne hogstformen ikke er så effektiv som flatehogst, men kunne ikke det også være et politisk tiltak man fikk støtte til? Det kunne gjort denne hogstformen mer lønnsom. Det blir som el-bilpolitikken; man betaler for en ønsket politikk og gir de rette signalene ved å støtte denne, tenker Myhre som ønsker at skogvern ikke bare skal gjelde regnskog, men altså også skal være et klimatiltak i Norge. Hun bekymrer seg for en eventuell massiv satsing på uttak av skog i EU som klimatiltak. – Det slipper jo også ut karbon på kort sikt og hogst av store trær bremser opptaket – totalt vil det ha negativ effekt på klimaet, tror Myhre.

– Men hvordan skal vi da erstatte fossile produkter? Vi trenger jo fornybar bio­ masse for å bremse bruken av fossilt. Det sier jo forskerne også.
– Jo, men dessverre kommer det like ofte bare i tillegg til. Biodrivstoff synes for eksempel ikke å bremse oljeutvinningen vår. Jeg er redd vi svir av for mye skog uten å få ned den fossile bruken. Dessuten synes det ikke som skogen er klimanøytral slik vi lærte før. Når trær dør og råtner, tyder mye på at en del av karbonet altså lagres i skogbunnen og ikke omdannes til CO2 som slippes ut i lufta. Da blir ikke uttaket av tømmeret for eksempel til bioenergi like legitimt som klimaargument, mener Myhre.

Men hun er slett ikke ensidig negativ til bruk av tre i klimakampen. – Jeg tror på en tredeling i bruken av skogen. 10 % vernes strengt som naturreservat og nasjonalpark. Mens resten utnyttes enten effektivt med produksjonsskoger og flatehogst, eller den drives mer skånsomt med plukkhogst. For skogbruket skal ha en stor plass i Norge, også i jobben med å redusere de fossile utslippene. Men vi må finne ut hvordan vi bruker den mest mulig klimavennlig, mener Myhre som understreker at hun er for å drive skogen. – Selv om vi snakker mye om vern og miljøhensyn, er jeg selvsagt for å drive skogbruk. Vi trenger ressursene, ingen klarer seg uten produkter fra skogen i hverdagen, sier hun. Myhre syns i den forbindelse at en del granåkre gjerne kan forbli granåkre. – Der det allerede er flatehogd og plantet kan det gjerne produseres tømmer. Men da må det arronderes godt og produksjonen må være styrt, mener hun.

– Til det egner jo både gran og sitkagran seg usedvanlig godt, med tanke på volum­ produksjon. Kunne vi produsert volum med disse treslagene innenfor spesifikke områder slik skottene gjør? Og gjerne i de områdene der de produserer mest – som langs kysten?
– Vi har tenkt at noen områder kunne vært plantasjeskog. Men jeg savner en helhetlig plan for skogbruket i Norge, særlig med tanke på granplanting på Vestlandet og Nord-Norge. Hvor kan det være greit å plante gran? Det må gjøres en vurdering på landskapsnivå. Vi ønsker jo ikke i utgangspunktet at det plantes gran langs kysten, men det kan være områder hvor det er greit. Men da må det være en del av en plan – ikke skje helt vilkårlig, slik det ble gjort under skogreisingen på 60-tallet. Da ble det gjort mange feil, blant annet plantet på mange steder som er vanskelig tilgjengelige nå. Og da har vi ikke kontroll over spredningen, kommenterer Myhre som i et medieoppslag i Aftenposten til og med trakk inn at hun hadde funnet små granplanter oppi gamle asketrær som tradisjonelt har vært brukt for beite. Det var kanskje å dra problematikken litt langt?

– Er dette virkelig et stort problem?
– Nei, men det viser jo spredningen og er en av truslene mot de supersjeldne lavartene som bare lever i gamle og styva asketrær, svarer hun.
Hun opplever at naboer har fått henholdsvis tilskudd til å plante og fjerne samme treslaget. – Det er jo et paradoks. Det er det også å plante ut fremmede treslag som vi samtidig bruker penger på å fjerne. Vi har nok andre miljøproblemer, legger hun til.

Noen miljøorganisasjoner har også lagd et stort nummer ut av at det er store forekom-ster av gran inne i verneområder, der grana ble plantet lenge før områdene ble vernet. Blant annet i Junkerdalen.
– Blir ikke denne fremstillingen litt feil, når grana faktisk var der først?
– Områdene ble jo ikke vernet på grunn av granplantingene, men på tross av dem. Mange områder i Norge fortjener vern selv om de har flekker med granåkre eller fremmede treslag. Men da trengs det skjøtselstiltak for å fjerne de fremmede treslagene som er der, mener Myhre som altså syns helikopterhogsten i Junkerdalen i Nordland var helt legitim.
Og når vi først er i nord, lurer vi på hvordan hun rettferdiggjør et forslag til vern på 30 % rundt en viktig hjørnesteinsbedrift som Hattfjelldals Arbor.
– Det er jo ikke slik at artene fordeler seg rettferdig. Og i Nordland er det spesielt verdifull kalkgrunn som gir verneverdige livsmiljøer. Det gjør at vi må vurdere disse områdene for vern. Noen steder må vi verne mer enn 10 %. Jeg ser ikke at Arbor kan selge produktene sine hvis råstoffet kommer fra denne unike skogen, mener Myhre. Hun mener den politiske ledelsen må ta slike konfliktsaker på alvor og kommunisere med partene, slik at ikke konflikten eskalerer. Og når det er nevnt er hun ikke så imponert over Statskog.
– Statskog burde gått foran. Der mange private har vært kjempeflinke og tilbudt skogen sin til vern, har det gått sakte med statskogvernet, påpeker hun.

Myhre oppfordrer til dialog og ønsker å se på områder der miljøsiden og skogsiden er enige. Og helst utenfor avisspaltene. Det synes hun blant annet WWF får til gjennom arbeidet med en norsk FSC-standard. Et samarbeid mellom WWF og Skogeierforbundet er også en slik møteplass, og Myhre syns disse møtene er veldig interessante. – Jeg har vært med på to, og jeg syns det er kjempespennende og svært lærerikt. Vi trenger mer dialog, for naturvernet og skognæringa har egentlig mye felles og vi kan nå langt hvis vi klarer å samarbeide. Da er vi fort en million mennesker. Det er 1/5 del av landets befolkning. Og hvis målet er det samme, kan vi jobbe sammen mot det, slik som med pengene til skogvern, mener Myhre.

Les mer i Norsk Skogbruk nr 1.

SHARE