Et troverdig og helhetlig klimaskogbruk

I løpet av en drøy måned har Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet i fellesskap lagt fram to utredninger som skogbruket har all grunn til å være fornøyd med. I april kom rapporten som evaluerte pilotprosjektet «Planting av skog på nye arealer», den konkluderte med at slik planting er et billig og effektivt klimatiltak (se omtale i Norsk Skogbruk nr 4-19).

Og nå nylig kom altså utredningen som konkluderer med at det ut fra en total vurdering ikke er grunnlag for et generelt mot utplanting av utenlandske treslag i Norge.

Mye tyder altså på at det i hvert fall blant fagfolk nå er økende forståelse og kanskje en gryende enighet om at et aktivt skogbruk er godt verktøy i klimakampen. Noen vil si at det er på høy tid, fotosyntesen har vært kjent lenge og det er også lenge siden FNs klimapanel (IPPC) konstaterte at skogbruk og økt produksjon av fornybare råstoffer er nødvendig, om klimamålene skal nås.

Det må være minst 20 år siden nå avdøde fylkesskogsjef Knut Dæhlen karakteriserte skogens klimaeffekt som «et næringspolitisk gullegg servert på et sølvfat». Det er synd han ikke fortsatt lever og får oppleve at det han forfektet nå i hvert fall får et visst gjennomslag, og at tiltak i skogbruket har blitt en del av landets klimapolitikk.

Det er en biologisk kjensgjerning at det er tett skog i god vekst som binder mest CO2 – og som gjerne også munner ut i mest verdifullt råstoff. Klimaeffekten har dermed gitt de mest kubikkorienterte skogbrukere gode kort på hånda – og argumenter for å gjennomføre det de alltid har drømt om. Og at staten skulle finansiere gjødsling og suppleringsplanting av hensyn til klimaet ville gitt høye odds for noen tiår siden.

Men det er som kjent ikke nok å ha gode kort, de må også spilles med fornuft. Og etter vårt syn vil det være å også å ta opp og synliggjøre de sidene av dagens skogbruk som ikke er optimale i et klimaperspektiv.

Det er for eksempel vanskelig å argumentere mot at en forlengelse av omløpstida kan være et godt klimatiltak, forutsatt at skogen ikke kollapser. I dag ser vi en trend i motsatt retning, hogstmaskinene setter tennene i stadig mer skog som ikke har kommet opp i hogstklasse 5.. Forbudet mot å hogge ungskog ble av ubegripelige årsaker fjernet ved siste revisjon av skogloven. I dag opererer PEFC-standarden med nedre aldersgrenser, men disse er ikke spesielt strenge (eksempelvis kan 50 år gammel skog hogges på bonitet H20). Det er langt fra klimaoptimalt skogbruk og her bør tømmeraktørene ta et større ansvar siden myndighetene har kastet inn håndkleet.

Et annet eksempel er at et klimaoptimalt skogbruk forutsetter en strengere praktisering av foryngelsesplikten enn dagens. Tallene har lenge vært skremmende dårlige, særlig langs kysten. Alle er tilsynelatende enige om at noe må gjøres, inkludert de fem siste landbruksministrene, men lite har skjedd. Kanskje er det urimelig å pålegge tømmeraktørene ansvaret også for dette – ved at enhver avvirkningskontrakt må omfatte en avtale om etablering av ny skog. Men det hadde vært mer effektivt enn sabelrasling som ikke blir fulgt opp.

Til slutt må nevnes skogbrukets omfavnelse av ambisiøse mål for vern, bare det skjer frivillig og fører til rause, skattefrie erstatninger. Så sent som i juli 2014 skrev skogeierorganisasjonene under et brev der de sammen med naturvernsiden ba om mer penger til frivillig vern på følgende års statsbudsjett. Og de har blitt bønnhørt, siden da er bevilgningene nesten fordoblet, i år skal det brukes 467 millioner kroner. Det er mange gode grunner til å verne en del skog, men noe klimatiltak er det ikke. Og det bør skogbruket si tydelig fra om.

SHARE