Behovet for ny norsk industri blir tydeligere

Først kan det konstateres at de dystre spådommene som ble bragt til torgs da Tofte i 2013 ble vedtatt nedlagt ikke har gått i oppfyllelse. Det norske massevirke som ble til overs har blitt tatt imot med åpne armer av andre, hovedsakelig vårt naboland i øst, der investeringsviljen har vært stor. De første årene måtte dette virket riktignok avhendes til skamløst lave priser, men for halvannet år siden tok etterspørselen igjen tilbudet og prisene har hatt en meget god utvikling.

Helt fram til nå, i løpet av årets første halvår har tømmertilbudet igjen innhentet etterspørselen. Og selv om prisene fortsatt ligger på et hyggelig nivå er det ingen tvil om at vi står foran en nedtur, spørsmålet er bare hvor dypt ned vi skal. Som det framgår av artikkelen inne i bladet er det foreløpig ingen dramatisk situasjon, og etter flere års sammenhengende opptur er det kanskje greit å bli minnet på at det faktisk er markedet som til syvende og sist avgjør hvor mye tømmer som skal hogges, ikke entreprenørkapasiteten.

Usikkerheten i verdensøkonomien – som blant annet gir seg utslag i det lett absurde fenomenet negative renter – har flere årsaker. Den eskalerende handelskrigen mot USA og Kina, brexit og stopp i veksten i viktige EU-land er blant disse. Men den direkte årsaken til den kjappe endringen i tømmermarkedet er store billeangrep i Sør-Sverige og på kontinentet. Bare i Tyskland skal 70 millioner m3være drept eller skadd, noe som har halvert tømmerprisen der.

Utslagene her i landet er definitivt mer moderate, men den raske metningen av tømmermarkedet minner oss om betydningen av innenlandsk foredlingskapasitet. Og ingen kan si at det ikke skjer noe, som tidligere omtalt er det mange store prosjekter på gang. Men felles for dem er at investeringsbeslutning foreløpig mangler. Og at det dreier seg også om produksjoner som ikke stiller spesielle krav til virkeskvalitet – og om bulkprodukter som ikke er spesielt transportfølsomme. Det er dermed nærliggende å tro at det må prises inn en klimagevinst for at disse prosjektene skal gi lønnsomhet i Norge.

Nå er det lite som tyder på at klimafokuset vil avta de nærmeste årene. EU – som i praksis legger lista for Norge – har tvert imot varslet at målene skal skjerpes. Dette vil gi det klimanøytrale trevirket økt verdi og kan gi de nevnte prosjektene ny vind i seilene.

Likevel hadde det vært mer betryggende om det dukket opp prosjekter som verken er avhengige av politiske vedtak og strømninger – og som utnytter virkeskvaliteten i den langfibrede norske grana vi i dag sender ut av landet. Her peker Norske Skogs ambisjoner – riktig nok vagt formulert – om å konvertere trykkpapirmaskiner til produksjon av kvalitetsemballasje seg som de mest framtidsrettede. Det er jo svenskenes målrettede satsing på for eksempel drikkekartong som har reddet avsetningen for norsk massevirke de siste årene.

Heldigvis ser det ut til at norske politikere omsider har forstått betydningen av å ha noen industrielle lokomotiver med norsk hovedkontor. Det er på tide, Södra har uttalt at det var de norske rammebetingelsene som var utslagsgivende for at celluloseproduksjonen på Tofte ble nedlagt – og at tilsvarende kapasitet omgående ble etablert i Värö i Sverige. Men tømmer er fortsatt en transportfølsom vare og en fabrikk nær råstoffet vil ha en solid konkurransefordel. Kort sagt: Den beste måten å sikre stabil avsetning av norsk tømmer til anstendige priser er å ha en foredlingskapasitet innenfor landets grenser som i hvert fall kan ta hånd om brorparten av tømmeret.

SHARE