Vanskelige krisepakker

POLITIKERNES INNGRIPEN UNDER korona har vært helt nødvendig. I krisesituasjoner viser det seg gang på gang at en sterk stat i ryggen gir trygghet og rydder mer effektivt enn markedskreftene noen gang kan klare. Velferdssystemene våre som sikrer arbeidsledighets- og permitteringslønn (når NAV endelig får effektuert det) og gir krisestøtte til bedrifter med likviditetsutfordringer, sørger for at ikke en kortere kriseperiode velter en ellers stødig bedrift. Det er helt soleklart viktig at entreprenører som har måttet stå i våres, får direkte støtte for sine tap. Det er også riktig at staten tar merkostnadene for koronapermitterte i de skogrelaterte bedriftene der det har vært nødvendig.

MEN DET ER vanskeligere å konstruere bransjespesifikke krisepakker som treffer riktig og sikrer formålet de var ment for. Så også i skogbruket?

FØRST KOM PLANTEPAKKEN. Med 35 millioner planter på lager og ingen utlendinger til å plante dem for oss, var det ikke så rart at næringen ble redd. Planteskolene trengte avsetningen og skogbruket (og klimaet) trenger å få plantene i jorda. Frykten var berettiget og tanken om en plantepakke var god. Samtidig drysset permitterte og arbeidsledige inn i systemet.

Å sette permitterte nordmenn på oppdraget var en god tanke, og man innså at det ville koste litt mer. Og kanskje hadde vi hatt godt av å skjønne hva det egentlig koster å klare seg selv? Men så lettet politikerne på innreisetillatelsene omtrent samtidig som plantepakka ble vedtatt. Resultatet var at utlendingene i stor grad kom til landet og gjorde jobben likevel. Få nordmenn satte spettet i skogsjorda. Og ekstrakostnadene – ble de noe av? Midlene gikk til de planteansvarlige. Ble det god business, hvis ikke utgiftene ble så store likevel? Og staten tar seg jo likevel av de permitterte over NAV…

NOEN UKER SENERE kom det 50 millioner med såkalt friske midler i revidert nasjonalbudsjett. Disse midlene skal sikre at vi holder entreprenørene i farta med drifter som ellers ikke er lønnsomme og ligger krøkkete til. Da den ble påtenkt var det også et mål å få ut mer massevirke, som da gikk unna, mens sagbrukene satte bremsene på. Nå er situasjonen snudd på hodet, treforedlingsbedriftene overvurderte innkjøpet og har dessuten fått mer flis fra sagbrukene enn de fryktet. Tvert imot er det sagtømmeret som nå går unna. Slik er vi i alle fall i deler av Norge, tilbake til normal drift allerede i midten av juli. Det gjelder Viken som representerer en tredjedel av norsk skogbruk. Herfra innrømmes at pakken kan bli vanskelig å utnytte, selv om andre i næringen mener pengene vil få bein å gå på. Spørsmålet er om det var produksjonsstimuli bransjen trengte? Erfaringer med for eksempel flistilskuddet under finanskrisen var jo ikke spesielt positiv, og ordningen ble også avviklet raskt. Burde man ha lært og heller stimulert etterspørselen?

RESULTATET AV VÅRENS hendelser er imidlertid at det er blitt mindre midler til ungskogpleie, som «alle» nå vil satse på. LUF-potten som egentlig skal gå til ungskogpleie og vei ble omdisponert til plantepakka og planting som likevel gikk av seg selv. Samtidig sitter landet vårt fortsatt med mange permitterte som tvinner tommeltotter. Så kan det være det var Indre Østfold som bidro med den mest treffsikre tiltakspakka? Her tok politikerne skogbrukssjefen og skogbruket på alvor og bevilget hele 500 millioner kroner for å få ungdom og permitterte ut i skogen for å rydde og sikre fremtidsskogen. Får prosjektet den oppslutningen som er tenkt, kan det bli veldig bra.

Time will tell – etterpåklokskapen er jo som kjent den mest eksakte visdommen.

Les hele Norsk Skogbruk nr 6 på nett nå.

SHARE