Fjellskoghogst lønner seg – foryngelsen varierer

GODT RESULTAT: Verdiutviklingen viser at de utførte inngrepene i fjellskogen har gitt et bedre økonomisk resultat for skogeier enn om hele kubikkmassen hadde vært tatt ut. Ved fjellskoghogst hogges som regel de største trærne slik at foryngelsen skal kunne komme naturlig, som her i fjellskogen i Mannstadlia. Foto: John Y. Larsson/Nibio

TEKST: AKSEL GRANHUS (NIBIO), MICKY ALLEN (NIBIO) OG ERLING BERGSAKER (NORSKOG)

Fjellskoghogst er lønnsomt. Tilveksten i gjensatt eldre skog er god forutsatt at det settes igjen et rimelig antall trær. Foryngelsen derimot er mer variabel, og avhengig av vegetasjonstype.

Det er konklusjonen på prosjektet «Fjellskoghogst – er dette en bærekraftig hogstform eller en suksessiv utarming av fjellskogen» som er et samarbeid mellom aktører i næringen (se boks).

Utgangspunktet er at mer enn 20 % av skogen i Norge er klassifisert som fjellskog med vesentlig andel eldre skog der det vil være naturlig å gjennomføre hogst de kommende år. Spørsmålet er hvordan? For å finne ut det har NIBIO og Norskog sett på ulike bestand avvirket med varianter av fjellskoghogst for 13–35 år siden, for å se hvordan de har utviklet seg i etterkant.

FUNGERER FJELLSKOGHOGST ETTER HENSIKTEN?

Fjellskoghogst i form av litt kraftig gjennomhogst har vært drevet i Norge i mer enn 30 år. Dette har vært en vanlig anbefalt hogstform i høyereliggende skog, men har det egentlig fungert etter hensikten? For å forsøke å svare på dette har vi sett på utviklingen av foryngelse, produksjon og skogstruktur etter utførte fjellskoghogster i granskog på Østlandet. Datamaterialet omfatter 15 bestander der det var utført fjellskoghogst for 13–30 år siden, hvor vi har rekonstruert bestandenes utvikling og tilvekst etter hogstene. Videre har vi sett på utviklingen i et av NIBIOs langsiktige feltforsøk i Mannstadlia i Gausdal, som består av 16 ruter der det ble utført fjellskoghogst i 1974–75 og hvor forsøket senere er fulgt opp med jevnlige målinger med om lag ti års mellomrom. Hovedfokuset har vært å analysere i hvilken grad uttaksstyrke og ulike karakteristika knyttet til gjenstående skogstruktur kan bidra til å forklare variasjonen i produksjon og foryngelse etter hogstene. Basert på resultatene fra forsøksfeltet i Gausdal har vi utført skogøkonomiske analyser for å vurdere økonomien av fjellskoghogstene.

GOD TILVEKST

Uttaksstyrken i de 15 bestandene på Østlandet, regnet i prosent av bestandenes grunnflatesum før hogst, varierte fra 20 til 81 prosent. Den gjennomsnittlige grunnflate- og volumtilveksten i perioden etter hogst var sterkt korrelert med gjenstående grunnflatesum, og varierte dermed betydelig. Tilveksten fra hogsttidspunktet og fram til oppmålingene i 2017-2018 var videre negativt korrelert med bestandenes grunnflatemiddeldiameter (Figur 1).

Med andre ord kan en si at ved en gitt grunnflatesum etter hogst, kan det forventes bedre tilvekst når bestandets totale grunnflate er fordelt på mange trær, sammenlignet med bestand der det settes igjen samme grunnflate fordelt på færre, men større trær. Den gjennomsnittlige volumtilveksten i perioden etter hogst var på 2,4 m3 ha årlig, det vil si omtrent på nivå med produksjonsevnen for ensaldret «bestandsskog » på samme bonitet (G8). Produksjonen er med andre ord opprettholdt på et godt nivå for den aktuelle bonitet, selv etter gjennomhogsten.

Vi fant også i Mannstadlia en sterk sammenheng mellom volum- og grunnflatetilvekst i perioden mellom ulike revisjoner og grunnflatesum ved starten av tilvekstperioden, og tilveksten var også her negativt korrelert med grunnflatemiddeldiameteren. I dette forsøket hadde også de fleste rutene beholdt eller utviklet en omvendt J-formet diameterfordeling i løpet av de 35 årene fra hogsten og fram til den siste revisjonen i 2010. Blant de andre bestandene vi undersøkte var det imidlertid kun et fåtall som hadde utviklet en omvendt J-formet diameterfordeling i løpet av de 13–30 årene som hadde gått etter hogstinngrepet. Med de marginale vekstvilkårene i fjellskogen vil både etablering av ny foryngelse og den videre bestandsutviklingen skje langsomt. Et tidsrom på 13–30 år er dermed kort i en slik sammenheng. Samtidig er det tydelig at den opprinnelige diameterfordelingen i flere av disse bestandene ikke har vært ideell for å etablere en sjiktet skogstruktur innen rimelig tid.

VARIABEL FORYNGELSE

Den årlige innvoksingsraten (antall trær som har vokst seg større enn diameter fem cm i brysthøyde, og som fremdeles var i live i 2017-18) i de 15 feltene på Østlandet var i gjennomsnitt på 4,6 trær per hektar og var negativt korrelert med grunnflatesum etter hogst. Tettheten av utviklingsdyktige bartrær (uskadde planter høyere enn 10 cm og inntil 5 cm diameter i brysthøyde) varierte mellom de ulike bestandene, med nullruteprosenter varierende fra litt over 30 til over 90 (Figur 2).

Det var signifikant høyere tetthet av foryngelse i prøveflater der den dominerende vegetasjonstypen var småbregneskog sammenlignet med blåbær- og bærlyngtypen. Vi fant imidlertid ikke en signifikant effekt av verken gjenstående grunnflate eller uttaksstyrke på tettheten av utviklingsdyktig bartreforyngelse.

Rekrutteringen av ny foryngelse i forsøket i Mannstadlia var også variabel, men generelt bedre enn i de andre feltene. Forskjellene i foryngelse mellom det noe eldre forsøksfeltet i Mannstadlia og de andre bestandene vi undersøkte, kan skyldes ulik tid siden hogst og at det tar lang tid å etablere foryngelse i denne type skog.

UTTAKET MÅ BALANSERES

Gitt den positive korrelasjonen mellom volumtilvekst og grunnflate og den negative korrelasjonen mellom gjenstående grunnflate etter hogst og antallet nye trær som rekrutteres inn i de lavere diameterklassene, blir det uvegerlig et avveiningsspørsmål hvor mye av volumet en kan ta ut dersom en ønsker å opprettholde både god produksjon og samtidig legge godt til rette for rekruttering av nye trær. Resultatene våre viser at en kraftig tynning resulterte i økt innvoksing av nye trær i de lavere diameterklassene, men på bekostning av volumtilveksten på bestandsnivå. I forsøket i Mannstadlia oppnådde vi imidlertid god gjenvekst da det ble tatt ut om lag 55 % av opprinnelig grunnflate. Resultatene fra Mannstadlia tyder på at et slikt uttak medfører at volumet er tilbake på omtrent på samme nivå som før hogst etter om lag 35 år.

LØNNSOMT ALTERNATIV

I de skogøkonomiske analysene, der vi tok utgangspunkt i de 16 forsøksrutene i Mannstadlia, har vi sett på hvor lønnsomt det er å høste kun en del av kubikkmassen i forhold til å ta ut hele kubikkmassen på én gang. Når vi tar høyde for noen forskjeller slik at feltene blir sammenliknbare finner vi, med unntak av noen få ruter, at de utførte inngrepene har gitt et bedre økonomisk resultat for skogeier enn dersom hele kubikkmassen hadde vært tatt ut.

Prosjektet indikerer at produksjonen opprettholdes relativt godt etter gjennomført fjellskoghogst. Utfordringen ligger i å få etablert foryngelse, spesielt for vegetasjonstypene blåbærog bærlyngskog. Også her kommer det en del foryngelse, men det synes å være til dels lange ventetider (15–30 år). Det viser seg likevel å vøre lønnsomt, sammenliknet med ordinær flatehogst, kombinert med planting. Dette har sammenheng med boniteten.

FAKTA

«Fjellskoghogst – er dette en bærekraftig hogstform

eller en suksessiv utarming av fjellskogen» Prosjektet har vært finansiert av Skogbrukets utviklingsfond, Skogtiltaksfondet og Borregaard AS Forskningsfond. Statskog og Glommen og Mjøsen har i tillegg til NIBIO og Norskog stått bak prosjektsøknaden. Prosjektrapporten kan lastes ned her:

SHARE