FLERE BEKYMRER SEG for fremtiden og engasjerer seg i miljø- og klimaspørsmålene. Og interessen for landarealene våre, både jord, skog og utmark øker. Det er bra, men hvilke løsningsforslag kommer fra en stadig mer urbanisert befolkning uten særlig erfaring fra naturbruk og forvaltning? Uban tilnærming til klima- og miljøutfordringene var et av temaene under EFIs webinar nylig. Der pekte tidligere statsminister i Sverige Göran Persson på hvordan stadig flere, som bor i byer, både har en naturfjern tilnærming til løsningene og til og med ofte også ser på de som lever med og av naturen på landsbygda som en del av problemet.

DET FÅR KONSEKVENSER for hvor vi setter inn støtet for å løse klimaendringene og det enorme tapet av biologisk mangfold vi ser i dag. Den gruppen som faktisk jobber med naturen, deltar i stadig mindre grad rundt bordet for å finne gode løsninger. Det er dumt. Da går vi glipp av kunnskap og kompetanse på naturbruk, som er selve nøkkelen til å leve i og av naturen. Persson mener den grønne given ikke vil kunne gjennomføres uten et fruktbart samarbeid med folk på landsbygda, og at det vil mislykkes hvis det drives av de som bor i de store byene.

DENNE UTVIKLINGEN MERKER også skogseksjonen i Landbruksdirektoratet. Siste årene har arbeidspresset på å følge opp skogsaker knyttet til miljøspørsmål økt betydelig. Fra flere myndighetshold, men særlig fra Miljødirektoratet. En urban tilnærming til klimaog miljøspørsmålene synes imidlertid ikke spesielt næringsorientert. Resultatet er at man fra Landbruksdirektoratshold må argumentere stadig kraftigere for bruk av naturen. Og vern og båndlegging synes i økt grad å være løsningen hos den urbane opinionen. Selv på klimautfordringene og en aktiv karbonbinding.

I DAVID ATTENBOROUGHS siste film (anbefales), viser han hvordan det biologiske mangfoldet er selve styrken i naturen og hvordan klimaendringene kan gjøre planeten ulevelig på kort tid. Men han viser også løsningen på denne trusselen. Han hevder at «… i en alternativ fremtid må vi gjenoppdage hvordan vi kan drive bærekraftig». «To be a part of the nature, rather than apart from nature.» Og han bruker ordet å høste i havet, på jorda og i skogene våre på bærekraftig vis, slik at de klarer å gjenvinne balansen raskt igjen. «Og vi vil til slutt lære å jobbe med naturen heller enn mot den», avslutter han om hvordan vi skal redde plantene og med det redde oss selv.

VI ER ENIGE. Bærekraftig bruk er løsningen, og derfor må kunnskapen om denne bruken få mye mer oppmerksomhet og ressurser. I dag synes det som det er «urbane» løsninger som vern og båndlegging som får mest gjennomslag. I EU har man for eksempel allerede fått på plass en strategi for biologisk mangfold i forbindelse med den grønne given (Green Deal). Mens en skogstrategi er i det blå. I det norske statsbudsjettet får skogvern 455 millioner kroner, mens skogbruk som klimatiltak får rundt 45. Og når Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet møtes for å diskutere skogbruk og miljøinteresser, stiller miljøsiden med tre ganger så mange rundt bordet.

INGEN VILLE SYNTES det var fair play om et fotballag med 11 spillere møtte et lag med tre. Det blir det heller ikke god fotball ut av. På samme måten blir det ikke gode resultater av samarbeid der miljøsiden får toppe laget og næringa bare har keeper og forsvarspillere. FOR DA MISTER vi selve løsningen – nemlig bærekraftig bruk av naturen. Det har vi verken tid eller råd til.