På parti med elgen - Portrett Hans Haagenrud

Hans Haagenrud er fra Nord-Odal og har alltid vært interessert i det som rører seg i naturen. Derfor reiste han inn til Oslo og studerte biologi på Blindern. Da dette var unnagjort i 1965 søkte Statens viltundersøkelser på Ås etter folk som var interessert i elg. Det kan man trygt si at Haagenrud var og er, og i 12 år arbeidet han med å undersøke elgstammen, som på denne tiden økte kraftig. Så bestemte Stortinget at den slags aktiviteter skulle samlokaliseres med Direktoratet for Naturforvaltning i Trondheim. Men Haagenrud ville ikke bo i en stor by, i stedet søkte han jobb som viltkonsulent i Finnmark og ble stasjonert i Lakselv. Noen år senere ble han fylkesmiljøvernsjef og flyttet til Vadsø. Ti år i Finnmark har satt sine spor, i disse dager farter Haagenrud rundt i fylket og lanserer sin siste bok, «Finnmarksmat». Den handler om mattradisjonene i fylket basert på de rike lokale ressursene.

- Kampen om maten har historisk sett alltid vært bestemmende for hvor menneskene har bosatt seg. Og folk fra hele Europa var ute etter matressursene i Finnmark, som var et fellesområde uten landegrenser helt fram til 1751. Dette preger fortsatt folket der oppe, som jeg oppfatter som mer mangfoldig og åpent enn i landet ellers, sier Haagenrud.

Men etter å ha passert 50 år forsto Haagenrud at dersom det skulle være mulig å få en jobb i hjemtraktene begynte det å haste. Han søkte jobb som viltforvalter i Hedmark, og i denne stillingen ble han kjent som en fargerik og uredd talsmann for viltinteressene, og ikke minst elgen.

- Så du er ikke enig med dem som hevder at elgstammen bør halveres?
- Nei, slett ikke. Påstandene om at den store elgstammen er en fare for det biologiske mangfoldet er med respekt å melde rent sludder. Og det store flertallet av skogeiere har overhode ikke ulemper av elgen, mens noen få rammes hardt av trekkelg. Flertallet bør kompensere disse ulempene, noe vi tildels har fått til gjennom elgregionene. Jeg mener også at det finnes områder - f.eks. i Nord-Østerdalen - der man bør akseptere at det er vanskelig å få opp foryngelse og at det er like greit å satse på elg. Men dette er åpenbart svært tungt å erkjenne. Det virkelige samfunnsproblemet med tette hjorteviltstammer er alle trafikkskadene, men her viser det seg at det er mulig å oppnå mye med fôringstiltak til rett tid og på rett sted. Generelt synes jeg flere burde være opptatt av å gjøre noe med problem­ene, ikke bare klage.

- Men når elgvektene faller kraftig slik som på Sørlandet, må det jo være noe galt?
- Ja, der er det tydeligvis snakk om overbeiting som følge av dårlig forvaltning både fra grunneiere og myndigheter. Man må definere mål og være lojal mot disse, ikke overlate alt til grunneierne som har en tendens til å vente og se. Jeg er ikke imponert over hvordan dette har vært håndtert på Sørlandet.

- Hvorfor er det så vanskelig å finne et stabilt og riktig nivå på elgstammen, vi burde vel ha samlet kunnskap nok nå til å få dette til?
- For det første er elgen et dyr med fire bein å gå på og er vanskelig å telle. Det er ikke så lett som man kanskje tror å finne produksjonsnivået i et område. For det andre må jakta gi de resultater man ønsker. Her er det mange tusen beslutninger som skal tas, og som regel i løpet av få sekunder. Egentlig synes jeg det er imponerende at vi klarer å treffe planken så godt som vi gjør.

Hans Haagenrud liker elg. - Det er liksom «mitt dyr», sier han. Men dermed er det ikke sagt at den pensjonerte viltforvalteren er imot rovdyr.
- Nei, jeg synes vi bør ha råd til å bygge opp igjen og beholde en bærekraftig bestand av ulv og bjørn på norsk side, langt fattigere land ofrer mye for ivareta sine rovdyrstammer. Men en rovviltstamme øker kravene til hjorteviltforvaltningen, bestandene må ikke skytes ned så mye at man havner i det jeg kaller «rovdyrgrava», som altså betyr at avkastningen ikke er større enn at rovviltet forsyner seg med mesteparten. Dette skjedde til en viss grad i Stor-Elvdal, der stammen var redusert før ulven kom, men det finnes knapt eksempler på at rovdyrene alene har greid å redusere en god elgstamme. Og mottiltak finnes, i rovdyrtette områder bør man for eksempel ikke skyte voksne kuer.

- Er rovdyrpolitikken i Norge slik den bør være?
- Jeg synes man har funnet en rimelig god avveining mellom klart motstridende interesser. Men det er viktig at strategien legges om den dagen bestandsmålet er nådd, slik det allerede har skjedd for gaupe.

Haagenrud har vært elgjeger hele sitt liv, i Nord-Odal er det tradisjonell posteringsjakt som gjelder. Han lærte av sin far å «holde igjen skuddet» og har - bank i bordet - aldri skadeskutt en elg. Også som viltforvalter har han vært opptatt av jegerkompetansen.
- Jegerne har et stort ansvar, både i forhold til viltet, jaktkameratene, omgivelsene og samfunnet. Men på dette området har det skjedd mye positivt, mener Haagenrud.

Å være viltforvalter i Hedmark handler i stor grad om elg. Men det finnes tross alt andre dyr, i Haagenruds 14 år i embete opplevde han at beveren spredde seg kraftig, og at villsvinet banket på døra.
- Det artige er jo at Hedmark har blitt kolonisert av bever fra Sverige - som i sin tid ble fraktet dit fra Sørlandet og satt ut. Det er vel typisk at stammen brer seg raskere enn jaktkul­turen, flere jegere burde interessere seg for å høste overskuddet denne arten produserer. Jeg mener også at man burde ta i bruk feller for å bli kvitt uønskede kolonier, beveren kan jo gjøre stor skade på skogen når den demmer ned flate områder. Og det har vist seg vanskelig å få has på hele kolonier ved hjelp av geværet.

Når det gjelder villsvin er det neppe tvil om at vi har en fast stamme i løpet av få år. Dette gir spennende jaktmuligheter, men for landbruket er det ikke positivt å få inn en art med betydelig potensiale som skadegjører, sier Haagenrud.

I Nord-Odal heter det at den kjeieste tida på året er før og etter elgjakta. Haagenrud er ikke helt der, han spiller på flere strenger.
- Som mange andre eldre folk har jeg blitt interessert i historie og er leder for Nordre Odalen kulturminnelag. Vi har nettopp gitt ut et såkalt 100-årsminne, en bok med to sider om hvert år fra 1905-2005, basert på gamle avisutklipp. Den solgte bra, nå holder vi på å digitalisere flere tusen historiske bilder som blir lagt inn i en database. Vi har registrert gamle stokkbåter i området og arrangerer utferder med overraskende stor deltagelse - men altså mest gamlinger.

Sier Haagenrud, som selv er blitt 70 år, men slett ikke har mistet energien. Han har nye bokplaner i hodet og vi treffer ham på Jakt- og fiskedagene, der han sitter på stand for å selge et av sine hjertebarn, tidsskriftet Hjorteviltet.

- Det irriterte meg lenge at det ikke var mulig å få publisert fagartikler i bladene Villmarksliv eller Jakt- og Fiske. De skulle ha sin egen journalistiske vri og selv det enkleste søylediagram ble avvist. Vi var flere som som satt på et stoff vi mente hadde et publikum og inviterte derfor en gjeng til å etablere Stiftelsen Elgen. DN syntes det var en god ide og har støttet utgivelsene hele tiden. Til å begynne med var vi nervøse for at prosjektet skulle tørke inn, men det genereres stadig ny kunnskap og vi har hatt nok stoff å ta av, sier han før to nye abonnenter verves. - Det geniale er at de blir, ingen sier opp noe som bare koster 80 kroner i året, gliser han.