En krevende binding

Det er nå drøyt 20 år siden de daværende stortingsrepresentantene Johan C. Løken og Kaci Kullmann Five foreslo at oljeselskapene som fikk utvinningsretter i Nordsjøen til gjengjeld skulle investere gitte beløp i skogproduksjon. Forslaget ble kjølig mottatt i alle partier, også på lederplass i dette bladet må det innrømmes.

Siden da har kunnskapen om skogens evne til å binde CO₂ blitt allemannseie her til lands, bevaring og etabler­ing av ny skog er også i ferd med å vinne fram som et av flere virkemidler i den internasjoonale kampen mot klimaendringene. På FNs klimatoppmøte i New York lovte Kinas president Hu Jintao at landets skogareal skal økes med svimlende 400 millioner daa innen 2020. Og som kjent har Norge bevilget milliarder av kroner for å stoppe avskogingen i den tredje verden. Det målet man har samlet seg om er å begrense temperaturstigningen til to grader, da må CO₂-innholdet i atmosfæren stabiliseres temmelig raskt.

Det er altså ingen uenighet om at avskoging øker CO₂-innholdet i atmosfæren og at «påskoging» av arealer med gras eller liten biomasse virker tilsvarende positivt. Litt mer komplisert blir det dessverre når det gjelder tiltak i eksisterende skog – i hvert fall på kort sikt. Avvirkning av hogstmoden skog vil jo umiddelbart føre til redusert CO₂-binding, og på våre breddegrader vil det ta et par tiår før den nye skoggenerasjonens tilvekst bidrar vesentlig. En kortsiktig fokusering på økt CO₂-binding i skog kan altså munne ut i et krav om økt omløpstid. Det er selvsagt også en pedagogisk utfordring å forklare hvorfor skogen i den tredje verden må vernes, mens det her bør hogges mer. Vi skogbrukere har svarene klare, skogen brukes jo i stor grad til miljøvennlige og varige byggematerialer og til erstatning for fossil energi. Dessuten vil skog som blir altfor gammel gå inn i CO₂-likevekt, eller gi negativt bidrag.

Men å ha rett er ikke det samme som å få rett. Forrige måned fant det sted to høyst ulike klimakonferanser. Miljøstiftelsen Zero samlet internasjonale 600 deltagere og internasjonale toppinnledere til sin «nullutslippskonferanse» på Gardermoen. Her var det ingen som snakket om skogbinding, selv ikke skogeier og tidligere statsminister Göran Persson. Noen få dager senere var det «klimaskogkonferanse» i regi av Kystskogbruket i Bodø, der etablering av klimaskoger i skogreisingsstrøk sto sentralt. Noen titalls godt voksne menn og en håndfull damer var stort sett entusiastiske til denne muligheten. Naturvernforbundets representant repliserte imidlertid tørt at de hadde nye lokallag under etablering i Vesterålen, og den samlende saken var fjerning av fremmedelementene som skogreisinga har bragt inn i naturen.

Nå avdøde Knut Dæhlen – som i denne saken var forut for sin tid – pleide å si at skogens CO₂-binding «var et næringspolisk gullegg servert på en sølvskje». Det kan det fortsatt være. Men klimakampen handler om å redde miljøet. Det er viktig å holde tunga rett i munnen og ikke operere med vikarierende motiver.