Verdiskaping eller naturlige suksesjoner

Skal en større del av norsk natur kunne tas i bruk til økt verdiskaping og CO₂-binding, eller skal den naturlige gjengroingen gå sin gang – med det naturvernerne kaller for naturlige løvsuksesjoner og skogbrukerne kaller for kratt – som resultat. Det er dette striden mellom naturvern- og skogeierorganisasjoner – og mellom miljø- og landbruksmyndigheter – står om. Det er dette spørsmålet som forårsaket bruddet i Levende Skog-forhandlingene og som gjør at et forskriftsforslag fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) blir karakterisert som hoderystende av et samlet skogbruk (se sidene 10-13).

Men etter at Lars Sponheim fjernet statstilskuddene til skogreising og resultatene av sekstitallets omfattende aktivitet begynte å gå ut over utsikten, har omfanget av skogreising og treslagsskifte falt til et nivå som ikke burde bekymre noen. Faktisk foregår det nå en reduksjon av barskogarealet på Vestlandet, fordi en betydelig del av avvirkningsarealet ikke blir plantet til med barskog på nytt.

Og med tanke på hvilke store arealer som nå gror til på grunn av redusert beitebruk og stigende skoggrense vil det biologiske mangfoldet utvilsomt ha nok å bite i, selv om det settes ned bartreplanter på noen tusen daa. Vi tror egentlig at det bare er en håndfull fundamentalistiske botanikere som kan være uenig i det.

Det er likevel ingen grunn til å legge skjul på at den folkelige motstanden mot etablering av barskog mange steder langs kysten er stor. Mange har opplevd forandringer i landskapet, uten å nyte godt av den verdiskapingen som skjer på disse arealene. Naturvernorganisasjonene kan derfor kjøre en tøff linje i disse spørsmålene, i visshet om  at de har medlemmene og en stor del av befolkningen med seg.

Likevel skal ikke disse styre landet alene. Så når DN nå legger fram en forskrift som totalt overser verdiskapingsaspektet, som ignorerer stortingsflertallet, som ikke inneholder faglige kriterier og som overser at området har hatt et regelverk i snart hundre år, da må det avvises. Enda verre er det at forskriftsforslaget legger opp til å sjalte ut kommunene som myndighet, i saker der lokalkunnskap er helt avgjørende for å få en fornuftig praktisering. Vi håper og tror på at denne forskriften trekkes eller i det minste gjennomgår omfattende endringer før den vedtas.

De ivrigste skogbrukerne bør likevel lære noe av disse konfliktene. Og det er at selv det strålende CO2-bindingsargumentet har sin begrensning. Så lenge vi ikke behøver å leve av den innenlandske verdiskapingen er ikke storsamfunnet klar for en ny runde med storstilt skogreising og store arealer med fremmede treslag. Tiden er ikke moden for det.