Det blir kratt nok uansett!

Skog og landskap har avlevert en ny rapport, Skogressursene langs kysten, som inneholder mange interessante tall om den produktive skogen i kystfylkene unntatt Finnmark. Blant disse er at bare halvparten av arealet med hogstmoden skog står på arealer som er drivverdige, selv om kravet til driftsnetto settes så lavt som til null. Det biologiske mangfoldet kan med dagens infrastruktur boltre seg uforstyrret på resten.

Men kanskje mer interessante er prognosene for framtidig hogstkvantum. På de drivverdige arealene er balansekvantumet beregnet til 5 mill m³. Det langsiktige produksjonsnivået reduseres med 27% dersom skogkulturinnsatsen senkes til det rapporten kaller «lavt nivå».

Dette lyder kanskje ikke så avskrekkende, det blir jo ganske mye tømmer uansett. Problemet er at vi – om man studerer forutsetningene – allerede ligger på en aktivitet godt under dette lave nivået. For selv dette alternativet opererer med en foryngelse på 100 grantrær pr daa der det har stått gran fra før. Fra flere kystfylker rapporteres at bare halvparten av granavvirkningene plantes til, og da tar lauvskogen ubønnhørlig over igjen på de høye bonitetene det som regel er snakk om.

Erik Framstad, forskningssjef på NINA, gjorde det på Skog og Tre helt klart at alternativet til bartreplanting ikke er de lovpriste åpne kystlyngheiene, men et landskap som gror til med stedegne treslag.

Og Helge Evju fortalte på Skogeierforbundets årsmøte at han knapt ble trodd av sine utenlandske kolleger, da han på samlingen for europeiske skogeiere fortalte om forskriftsforslaget som gjør det nødvendig å søke om tillatelse for å sette ut mellomeuropeiske provenienser av norsk gran. Vi håper og tror fortsatt at i hvert fall dette vil bli moderert når Miljøverndepartementet kommer med den endelige forskriften.

Bartreplanting langs kysten er – i det omfanget som er aktuelt – ingen trussel mot det biologiske mangfoldet. Mesteparten av kystfylkenes 31 millioner dekar med produktiv skog vil uansett gro uforstyrret igjen. Derimot vil aktiviteten kunne bidra med CO₂-binding som monner og skape grunnlag for verdiskaping lenge etter at oljebrønnene er tomme.