Rett på lekter

last ned saken som pdf

Marvik Skog as startet i september opp en prøvedrift med vinsjing av tømmer direkte til lekter i Hylsfjorden i Ryfylke. Prosjektet drives fram til midten av desember. Deretter blir det en evaluering av erfaringene for å finne ut om det er økonomisk og teknisk forsvarlig å satse på denne driftsteknikken.
– Det pågår forhandlinger om hvordan vi skal fortsette. Vi har godt håp om å finne en løsing, forteller Jan Terje Skåtevik.

Bare en omlasting
Skåtevik har maritim bakgrunn og har jobbet i tolv år på kystbåt. Sammen med kameraten Svein Inge Øvrebø, som er tømrer og småbruker, ville de forsøke noe nytt og fattet interesse for skogsdrift med taubane rett til lekter. Derfra losses tømmeret rett på båt som frakter det til industrien.
– Svein Inge har tatt med seg sine to brødre som driver hogst og kjører banen, mens jeg har det maritime ansvaret. Det fine med denne metoden er at det ikke blir terrengslitasje i det hel tatt og vi har kun en omlasting i hele produksjonsprosessen, forteller Skåtevik.

Lite erfaringer
For knappe 40 år siden var det spredte forsøk i Møre og Romsdal med tømmerdrift direkte til lekter og ferge på sjøen. Prestasjonene varierte på grunn av dårlige taubaner, og trærne måtte kvistes i terrenget så man slapp å få hogstavfallet om bord på fartøyet. Sist på 70-tallet var det forsøk med tømmerdrift til flåte i Kviteseidvatnet i Telemark i regi av Norsk Institutt for Skogforskning. Her ble helstammer vinsjet ned og lagt i et «basseng» som rommet 70-80 m3. Stålwire ble så slått rundt det fulle «lasset», og tømmeret fløtet til industri. Ellers i verden har vi opplysninger om omfattende taubanedrifter direkte til sjø på vestkysten av Kanada, til elvene i Kroatia, og sikkert mange andre steder.
– Vi begynte å lete på nettet, vi var en på skogdag og kikket på en Ovren vinsj, senere Konrad vinsj og vi kom i kontakt med Skogservice i Siljan. Derfra ble det tur til Østerrike med opplæring på kabelbane, forteller Skåtevik.   

Støtte til testperiode
– Vi ville  komme i gang raskt, men det gikk to år. Underveis ble Innovasjon Norge kontaktet, de stilte seg etter hvert positive til å støtte i en prøveperiode, forteller Skåtevik. Moderne vinsj på lekter som plattform er en driftsmetode som ikke tidligere er testet.
 – Vi fikk oppfølging i tømmer­aptering  av Vestskog og etter at banen var i gang kom vi i kontakt med kompetansemiljøet hos Skog og landskap, sier Skåtevik.
Lekteren som er leid inn til formålet er 65 meter lang og 17 meter bred. Oppå den er det montert en Caddy taubane fra Konrad Forstechnik i Østerrike. Den har 22 millimeter fast bærekabel og selvgående løpekatt av type Woodliner 3000. På lekteren arbeider en gravemaskin med kvisteaggregatet Woody 60 med kvisting, kapping og sortering av tømmeret. Her blir sagtømmer og massevirke sortert i lunner langs kanten på lekteren.

Må være større
– Støtten var for å få erfaring i testperioden. Nå vet vi det som trengs og har lært hva som skal til for å få ustyret til å fungere optimalt. Vi trenger bedre fortøyningsvinsjer og en større lekter som er minst 80 ganger 20 meter, forteller Skåtevik. Lekteren er bardunert til land både foran og bak, samt med anker. Inn mot land er det laget baugspyd av tømmerstokker denne gangen, men dette vil bli laget mer permanent i en fremtidig konstruksjon.
Østerrikske taubaner leveres ikke med samme riggeutrustning som norske. Her er vi vant med at mesteparten av tømmeret skal vinsjes nedover, og riggingen av taubanen foregår i motbakke. Derfor er de norskproduserte taubanene utstyrt med riggevinsjer med tynne riggeliner.
I Østerrike vinsjes tømmeret som regel oppover og da trengs ikke dette riggeutstyret. Skog og landskap har derfor bygget vinsjer for syntetiske riggeliner som er ettermontert på flere østerrikske taubaner, også på denne lektertaubanen. – Rigging av bære­kabelen ble utrolig mye lettere med det nye riggeutstyret, tidsforbruket gikk ned, og mannskapet var ikke så slitne når jobben var gjort, forteller Skåtevik.

Ikke marked for groten
Når banen er rigget produserer den like mye som en hvilken som helst tilsvarende taubane. Men den spesielle utfordringen på lektertaubanen er hogstavfallet! På Vestlandet er Grot fortsatt et biprodukt som må kjøres tilbake til terrenget, enten ved at kvistemaskinen lemper det i land eller ved hjelp av et nett som snurpes sammen om dagens produksjon av Grot og kjøres opp i terrenget med løpekatten. Begge deler er tidsheft, men for karene som bor på lekteren i campingvogn hele uka, så er dette kveldsarbeid etter mørkets frembrudd. Det er få kjøpere av flis fra fersk Grot, slik at bunting, båtfrakt til tørkeplass og flising etter tørking kan være en av mulighetene i fremtiden.
Tømmerbåten henter tømmeret hver tredje uke. Når den legger seg inn til lekteren bruker den bare tre-fire timer å lesse over 500-600 kubikkmeter.  

Ingen alternativer
– Det er mye tømmer som står langs fjordene på Vestlandet helt ned til sjøen. Terrenget er ofte ikke tilgjengelig med veibygging, så en slik flytende dalstasjon kunne være å betrakte som en del av infrastrukturen langs kysten på lik linje med veier og kaier, og få tilskudd på samme vilkår som dem. Investeringene er store for et privat firma som vil satse på en lektertaubane, men ser vi for oss 12-15.000 m3/år, med en førstehåndsverdi på tømmeret på 4-5 mill kroner. Med en samfunnsmessig verdi 5-10 ganger høyere, så vil det å gi tilskudd til en eller flere lektertaubaner være en samfunnsmessig meget god investering. Det terrenget disse karene avvirker vil ikke bli tilgjengelig med veibygging i dette omløpet i hvert fall, så hele kvantumet er netto tilvekst til øvrig avvirkning, mener seniorrådgiver i Skog og landskap, Nils Olaf  Kyllo.

Stor investering
En lekter er en båt uten motor til framdrift. Den flyttes med taubåter og har et stort flatt dekk, lasteevnen er rundt 12-1400 tonn. – Vi antar at en fullgod lekter til dette bruket vil koste rundt tre millioner kroner. Med kabelbane må vi regne med en totalinvestering på rundt syv millioner. Vi har tilsagn om lokalt lån som er rente og avdragsfritt i tre år på 30% av totalinvesteringen. Samtidig håper vi på ny støtte fra Innovasjon Norge, sier Skåtevik.
– Vi har brukt to år og har fått god hjelp av Suldal Vekst, Ipark Haugaland,  Innovasjon Norge,  Skog og landskap og Suldal kommune bygdeutvikling som har til oppgave å hjelpe grundere. Vi tror det er framtid i skog­bruket og håper dette kan ut­vikles til å bli en arbeidsplass med normal lønnsevne, avslutter Jan Terje Skåtevik.