Hestehandel gir muligheter

Statsminister Jens Stoltenberg ertet på seg miljøbevegelsen på nytt da han regnet inn en nettobinding i norsk skog på tre millioner tonn CO2 for å få regnestykket med 30% kutt fram til 2020 til å gå opp. Og vi er enige i at siden den reelle nettobindingen i skog er nesten ti ganger større enn dette - og Stoltenberg ikke ser for seg en ny runde med skogreising - fortoner manøveren seg som et såkalt prokuratorknep, så vidt vi forstår foreslått av statsministeren selv.

Likevel er det positivt at skogens muligheter til å avhjelpe klimaproblemene nå endelig blir tatt på alvor. CO2 er jo ikke en forurensning, men naturens eget byggemateriale, der vi i løpet av få tiår dessverre har svidd av en altfor stor del av det naturen har brukt millioner av år på å lagre. Det må derfor være stuerent å utnytte fotosyntesen til å få så mye som mulig av atmosfærens CO2 over i trær, som i sin tur kan brukes til varige produkter eller til energi. Men dette bør selvsagt også ledsages av kraftige kutt i utslippene som har skapt problemene. 

Som det framgår på de neste sidene er det ikke nødvendigvis slik at maksimal CO2-bind­ing i skog er det samme som maksimal produksjon av verdifullt tømmer. På kort sikt ville det mest effektive tiltaket faktisk være å la all skogen stå og vokse i fred. Og motsetningene mellom en CO2-optimal utnyttelse av skogarealet skog og hensyn til biologisk mangfold er åpenbare.

Men i et litt lengre perspektiv er det likevel ganske godt samsvar mellom det vi tradisjonelt forstår med «et godt skogbruk» og maksimal CO2-binding. Tett skog i god vekst over så mye av skogarealet som mulig vil gi høy verdiskaping og stor CO2-binding. Og ikke minst mye trevirke som kan erstatte fossile ressurser. For skogbruket er det derfor all grunn til å hilse de nye signalene velkommen, uansett om de måtte være resultat av en politisk hestehandel. Og ikke minst tror vi skogens stjerne vil fortsette å stige når stadig flere nå setter seg inn i CO2-balansens mysterium.