Hvem skal sørge for satsingen?

Det er regjeringens politikk å få til økt avvirkning i skogen. Og det er ingen grunn til å tvile på at dagens landbruksminister er opptatt av å utnytte ressursene som nå vokser fram i full fart langs kysten. Men en stor del av kubikkmassen vokser fram på små eiendommer, mange av dem med beskjedne skogbrukstradisjoner og lite kompetanse. I kystfylkene er det nesten 59.000 skogeiendommer med i snitt 400 daa produktiv skog. Langt under halvparten av disse er organisert i skogeierandelslagene.

Samtidig har den offentlige veiledningstjenesten innen skog blitt bygd kraftig ned de siste årene. «Melding om kystskogbruket» anslår at anslagsvis 150 skogfaglige årsverk har «kommet bort» i kystfylkene siden 1997. Denne nedgangen har flere årsaker. Skogbruksetaten ble kommunalisert i 1994, og kommunene som overtok den skogfaglige kompetansen har i stor grad valgt å sette disse personene til å skjøtte andre oppgaver. Også de «gjenværende» statsansatte hos fylkesmannen har blitt kraftig desimert de siste ti årene, tittelen fylkesskogsjef har nesten forsvunnet i omorganiserings- og nedskjæringsrunder. Endelig ble jo skogreising som aktivitet nærmest offisielt avsluttet av Lars Sponheim, da tilskuddene ble avviklet i 2002. Reportasjen fra Sogn & Fjordane på side 14-15 viser hvilken knekk det ga aktiviteten der.

Kystskogmeldingen tar til orde for en «ny» veiledningstjeneste. Og i sommer sendte Skognæringa i Trøndelag brev til landbruksministeren der problemet med å få ut tømmer fra de mange små eiendommene er adressert spesielt. Denne henvendelsen bør falle i god jord, da Næringskomitéen behandlet statsbudsjettet for 2007 (med Brekk som leder) pekte komitéen spesielt på «at det vil være en meget stor utfordring å motivere til økt aktivitet på de små skogeiendommene». Nå er det vanskelig å se for seg at det vil gjenoppstå en mannsterk statsetat som skal sørge for å ta hånd om skogressursene langs kysten. Det er også nærmest utenkelig at det kommunale selvstyret vil bli utfordret i form av øremerkede midler eller rigide kompetansekrav.

Like fullt bør myndighetene evaluere den utviklingen som har skjedd og gjøre seg opp en mening om hva som er framtidas behov. Vi tror at dersom man overlater til markedet alene å få ut disse ressursene vil svært mye skog bli stående til den før eller siden blåser ned. Om storsamfunnet synes den løsningen er grei nok er det ikke nødvendig å foreta seg noe. Men dersom skogressursene langs kysten skal bidra til en langsiktig næringsutvikling innenfor trebruk og bioenergi må noe gjøres. Og dersom det er enighet om behovet vil løsningene finnes. Gjerne i et samspill mellom stat, kommune, det private skogbruket og industrien.