Selvforsvar

Tekst: Anton Smedshaug, Agrianalyse og forfatter av boken «Gjeld. hvordan Vesten lurte seg selv.»

Teksten står for skribentens regning. Vil du delta i debatten, kan du sende ditt innlegg til line.venn@norsk-skogbruk.no.

Kinas produksjonsapparat er overdimensjonert i forhold til det globale behovet og gir knapt rom for andre land. Samtidig er velferdsstaten underdimensjonert, og det betyr at Kina ikke greier å skape nasjonal etterspørsel etter varer og ikke minst tjenester; de må leve av eksport. Landet er i ferd med å bli en juggernaut resten av verden sliter med å håndtere.

Nå står Vesten og verden ellers i en situasjon der alle kan bli vasaller under Midtens rike, som har sikret seg hele den nye teknologien, mens vi hadde «Festen i vesten» fra 1990 til 2020, og bakrusen er ikke over. Syv edsvorne ingeniører i Kinas politbyrås stående komité har laget produksjonssystemer i et omfang verden aldri har sett – og ennå ikke greier å ta inn over seg. Mens samfunnsviterne gjorde sitt inntog i et stadig mer følsomt Vesten, har Kinas naturvitere og ingeniører klynget seg til en produksjons­strategi uten ende. De har laget en produksjonsmaskin som ikke stopper. Kina har nå nesten hele verdens­markedet for sjeldne jordmetaller, solceller og batterier – og produksjons­kapasiteten overstiger verdensmarkedet. Samtidig dominerer landet stålproduksjonen med over halve verdenskapasiteten.

EU på sin side håpet på et nytt Wirtschaftswunder da de forbød egne forbrenningsmotorer, men i stedet fikk de et kinesisk produksjonsunder der Kina har blitt verdens største elbilprodusent – og verdens største bileksportør. I Norge, som ikke har valgt å følge EUs biltoll på 45 %, har Kina nå 20 % av nybilsalget. Kina produserer også nær halvparten av verdens skip. De bygger hele verdikjeden, ikke bare sluttproduktene, og ingen vet om biler og skip fortsatt kan kontrolleres av produsenten.

Nymerkantilismen som nå sprer seg i Vesten, er et sent, men nødvendig svar på Kinas harde merkantilisme, men også et selvforsvar mot utdaterte økonomiske modeller om arbeidsdeling og globalisering, som aldri stemte. Dagens winner takes all-situasjon har ikke modellene sett før, og økonomene som lager dem, synes ut av stand til å innse at alle forutsetninger for deres økonomiske tenkning er brutt. For EU kan det være for sent, mens USA tar i overkant hardt i for å beskytte seg.

Kina er i ferd med å ta en posisjon i verdens industri som er åpenbart urimelig. Uten en klar motstrategi vil trolig Europas industri fallere, noe som forsterkes av reguleringer som reduserer konkurranseevnen gjennom økte kostnader, lite innovasjon og svakt entreprenørskap. Storbritannias siste skatteskjerpinger som skremmer vekk entreprenørene og kapitalen, er et eksempel på å gjøre vondt verre. Oppå dette kommer en energipolitikk der klimaregnestykker er viktigere enn konkurranseevne.

Kina kan ikke legitimt fortsette slik det gjør nå og bygge opp produksjonskapasitet langt over verdensbehovet på en rekke vitale områder. Landet trenger samfunns­reformer som kan gi økt velferd og høyere tjeneste­produk­sjon, dvs. å øke lønnsandelen, bedre velferds­ordningene og la valutaen styrke seg. Videre må billige lån til industrien senkes, og åpne og skjulte subsidier kuttes. Fødselstall på 1,0 per kvinne viser at en vellykket produksjonsmodell følges av dysfunksjonell samfunnsmodell.

Vesten på sin side må raskt legge nye produksjons­strategier og en moderne industripolitikk med mer realistiske miljø- og klimareguleringer, som forener økonomisk og økologisk bærekraft med tilpasset beskyttelse mot kinesisk eksport.

En slik strategi vil stimulere Kina til å begrense egen overproduksjon. Deres strategi er bare vellykket til et visst punkt. Idet mange nok innser at landets ekspansjon er grenseløs, vil mottiltak innføres på bred front. Da vil eksporten svekkes og uante gjeldsbobler til slutt sprekke. Og en skal huske at Kina, utrolig nok, ennå ikke har hatt en resesjon siden deres industrielle revolusjon begynte i 1982.

I all politikk gjelder balanse. Vesten har overfokusert på forbruk og lånt penger til velferd, mens Kina har over­fokusert på produksjon og investeringer med svak velferds­modell. Ingen av delene er bærekraftige over tid. Smart hånd­tert kan begge komme bedre ut, men det haster – veldig.