A slip of the tongue – en forsnakkelse eller?

Næringsminister Cecilie Myrseth ble nylig utsatt for et verbalt angrep fra SPs Geir Pollestad. Angrepet kom som en følge av statsrådens svar på Pollestads spørsmål om Viken Skogs planer om ny skogsindustri i Hønefoss. Statsrådens svar var nærmest at Norge ikke trenger ny industri: «Det er ikke gitt at det alltid er et bedre alternativ å bearbeide råstoffene innenlands. Arbeidskraft er vår knappeste ressurs». Hun fikk svar på tiltale. Ifølge Pollestad er dette en regjering som ter seg som en bananrepublikk.

For et moderne industri- og velferdssamfunn gjør det seg ikke med slike uttalelser fra en ansvarlig statsråd, og særlig ikke fra et medlem av en arbeiderpartiregjering. Statsråden forsøkte å ro det skandaløse i land med å beklage og erkjenne at det var en uheldig formulering. Selvfølgelig ønsker regjeringen at tømmeret skal videreforedles i Norge.

Men er det virkelig regjeringens ønsker og politikk? Finansminister Stoltenberg definerer nå Norge som en investorstat. Det vil si at størstedelen av Norges inntekter kommer fra de investeringer Oljefondet gjør i det internasjonale finansmarkedet, dvs. fra aksjer, obligasjoner og eiendom, fremfor alt i USA. I stor grad dreier det seg om en spekulasjonsdrevet økonomi.

Samtidig er det slik at det nærmest er forbudt å investere i Norge. Dette beror på forestillingen om at investeringer i Norge vil forårsake inflasjon, et viktig synspunkt bak innføring av Handlingsregelen i 2001.

Interessant nok fremmet Stoltenberg I regjeringen ved innføring av Handlingsregelen også en politikk for å styrke næringslivets vekst- og konkurranseevne. Dette skulle nås ved å holde skatter og avgifter på et lavt nivå; bedre landets infrastruktur; og ved å satse på forskning og utvikling (Meld. St. 29 (2000-2001)).

Lite eller knapt noen av disse tiltakene er fulgt opp, og spørsmålet er om det er fordi beslutningstakerne likevel ikke ser behovet for nytt næringsliv og å videreforedle norske råvarer.

Det kan være nyttig å minne om de erfaringer som beslutningstagerne gjorde etter at pengene begynte å strømme inn rett etter årtusenskiftet. Det viste seg å svare seg mer enn man kunne drømme om. Bare på tre år, fra 2000 til 2003, ble verdien av fondet mer enn fordoblet. Norges Bank kunne dermed slå fast at Oljefondet var en rask og effektiv måte å øke nasjonalformuen på «uten å ta hensyn til finansieringsbehovet til norske foretak» (Norges Bank 2004).

Ser man på den næringspolitikk som har vært ført siden, ikke retorikken, viser praksis at dette har vært styrende prinsipper. Norsk skogpolitikk er et talende eksempel. Skogen er flere ganger retorisk blitt fremhevet som viktig for både økonomi og klima. Praksis viser noe annet. Det er gjort svært lite for å fremme en konkurransedyktig skognæring, til tross for at skogressursene fullt ut kan erstatte petroleum som råstoff med tanke på utvikling av en bioøkonomi.

Et annet eksempel er vannkraftpolitikken; eksport basert på et utspekulert børssystem, i stedet for energi til eget næringsliv og folk.

Mest talende for disse styringsprinsippene er reglene for statens næringslivsfond, de sentrale virkemidlene for næringslivet. For en del år siden ble disse omdefinert til å være fond-i-fond, hvilket vil si at statens næringslivsfond ikke kan investere direkte i norske selskaper, men kun i andre fond. Oftest dreier dette seg om utenlandske fond.

I investorstaten har dette over tid ført til svekket næringsliv og økende underskudd på handelsbalansen for fastlands-Norge.

Et spørsmål som følgelig kan stilles er om stadig økende avgifter i kombinasjon med økende krav om kutt på tvers av sektorer og nivåer henger sammen med de prinsipper investorstaten styres etter?

Sist, men ikke minst. Av en eller annen grunn advarte sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, for kort tid siden om at fondet kan forsvinne, gå tomt for penger. Fra historien er det rikelig med eksempler på formuer som forsvinner enten på grunn av finanskriser eller andre katastrofer. Det har vært påfallende tyst fra politikerne etter Tangens utspill.

Er en slik tanke for uutholdelig?

P.S.  Grønt industriløft 2023 og andre tiltak kan ikke sees som seriøse tiltak for å fremme og utvikle et næringsliv på landets egne premisser. Det synes mer som å ha fungert som et tilkarringssystem som fremmer klientisme. Den enøyde kopieringen av EU politikk har som kjent endt dårlig.