Neste generasjons kystskog i støpeskja

Det er ikke lett å få gjennomslag for langsiktige tidsperspektiver på 60 år eller mer – i en tid da budskap helst skal sies på 20 sekunder på TikTok. Men det skaper perspektiv å løfte blikket og se mer helhetlig på det som i dag oppleves som en utfordring, når neste generasjon kystskog er i støpeskjea.

I denne utgaven av Norsk Skog­bruk får du et godt stykke kystskog­historie. Den viser at skogens verdi for oss mennesker har gått i bølger og at kysten vår vekselvis har vært skogkledt og avskoget gjennom histo­rien. Siste avskoging skjedde etter opp­gangssaga ble oppfunnet. Et umet­te­lig marked for trelast og gode priser gjennom flere århundrer, sammen med kraftig beiting, skapte et snauet og utarmet kystlandskap som ga dår­lig livsgrunnlag for kystbefolk­ningen. På slutten av 1800-tallet så fram­synte forstfolk dette. De gikk grundig til verks og fikk sakte, men sikkert bygd opp skogen igjen, gjennom kartleg­ging, forskning og testing av ulike og også nye produktive treslag. Det endte i et omfattende skogreisingsprogram – som vi i dag er så heldige å høste resultatene av. At det er skapt en opp­fatning av at «månelandskapet» som var resultat av flere hundre års rov­drift på skog- og naturressurser er det naturlige kystlandskapet, er rett og slett historieløst. Det viser også hvor distansert vi er fra forståelsen av at vi faktisk lever av naturen. Dette landskapet var «sveltihjel» for kyst­beboerne, som knapt hadde ved og materialer til eget behov. Selv geitene hadde lite å beite på. Det viser histo­risk dokumentasjon.

Har vi overivrig gått litt over i den ene grøfta, må vi ikke så gå over i den andre. Vi må finne middelveien.

Målet for skogreisings­programmet som ble vedtatt i 1954, var nettopp selvforsyning og verdiskaping, gjennom å både plante kulturskog og gjenbygge naturskogen. Begge deler har lyktes. Å si at kyst­nær natur lider under kulturskogen, er en grov overdrivelse. Den utgjør ikke mer enn 15 prosent av skog­arealene (inkludert Trøndelag). Der­imot står den for brorparten av verdi­skapingen fra kystskogen. Ja, noe er sitkaskog, en art som ble testet i for­bindelse med gjenoppbyggingen av kystskogen for sine gode egenskaper i kystklimaet. Den har også vist suveren produksjon og ulempene er allerede tatt høyde for gjennom kraf­tige reguleringer. Sitka har bevist sin plass i kystskogbruket.

Til tross for denne suksess­historien, blir altså denne ressursopp­byggingen skjelt ut. Medieinnslag har vist aktivister som hogger skog i sin beste vekst – og største karbon­opptak, for å brenne den (karbon­utslipp). Det er dårlig klimatiltak. Det klages også systematisk inn søk­nader om gjenplanting etter hogst – en praksis som ble innlemmet i skogloven for å sikre at vi ikke igjen driver rovdrift og avskoger uten tanke for neste generasjon. Og dette i en tid da FNs klimapanel sier: Plant skog! Ikke bare er det misbruk av skatte­penger og byråkratiets tid. Det er også respektløst overfor statsforvalterens skogfaglige vurderinger.

Utfordringen er å få gjen­nomslag for forståelsen av det lange perspektivet igjen. Når det går gene­rasjoner mellom planting og høsting, betyr det store forandringer i land­skapet for oss som bor her. Forsker i etnologi og landskapsanalyse Karen Lykke Syse sa en gang: opp­levelsen av hva som er et «normalt» landskap får vi når vi vokser opp. Det er vårt barndoms landskap vi vil tilbake til. Da er det ikke rart om debatten blir følelsesladd.

Men det kan ikke være styrende for fornuftig natur-, ressurs- og landskapsforvaltning.

Det moderne kystskogbruket etter skogreisinga er fortsatt i sin første fase. Så er det som Torstein Opheim sa: «Alt som er gjort, har sjølsagt ikkje vore like gjennomtenkt, men skog­reisinga har gitt skogbruket dimen­sjonar det elles ikkje ville hatt.»

Nei, en del steder skulle det nok ikke vært reist skog. Det betyr ikke at alt som er gjort er feil. Har vi over­ivrig gått litt over i den ene grøfta, må vi ikke så gå over i den andre. Vi må finne middelveien. Neste genera­sjons kystskog må derfor planlegges ut fra god skog­faglig kompetanse basert på lang­siktig tenkning for flere genera­sjoner, der både gran, sitkagran, naturskog og kystlynghei har sin plass. Dette er for viktig til å la barndomsnostalgi styre utfallet.