En reise til fremtidens klima?

Fjellskogbruk og naturfare i bratt terreng

Alpene er bratte. I Annecy beskytter skog bebyggelsen nedenfor mot naturfarer som ras, flom og steinsprang. Kommune og stat tar stort økonomisk ansvar for forsvarlig skogskjøtsel som sikkerhetstiltak i bratta i Frankrike.

ONF forvalter de offentlige skogene i Frankrike. Med som guide er Didier Pischedda som jobber i Office National des Forêts (ONF), og flere av hans kollegaer. Didier er utdannet forst­kandidat ved NLH og snakker flyt­ende norsk.

Naturfare og skogbruk

Pulsen gjør et byks når vi kravler oss oppover lia ved foten av alpene i Annecy. Heldigvis har vi flere faglige stopp der svetten får roe seg etter å ha reist fra null grader i Norge til som­mervarme Frankrike. Nedenfor lia ligger et fasjonabelt boligstrøk, og på oversiden stuper bratte fjellvegger med tydelige spor etter ras. Temaet er naturfare og skogbruk.

Må skjøttes – uten vei

Skogen har en viktig funksjon med å holde tilbake både skred og ras, men for at skogens sikringsfunksjon skal ivaretas må den skjøttes aktivt. Målet er en variert skog med friske trær. Dette gjøres vanskeligere ved at terrenget og fortettingen av bolig­feltet under gjør det umulig å an­legge en skogsbilvei som kan betjene området – og arealet er i realiteten et nullområde.

Flombekker

Første stopp er en av de mange flombekkene i lisiden. Steiner ligger strødd langs den nå tørre bekken etter vårens snøsmelting. Det ligger også mange trær som har blitt tatt av vannet. Hvert år gjøres en stor jobb med å kappe opp alle trærne som har blitt tatt av vannet, slik at de ikke skal demme opp vassdragene, som igjen kan føre til større stein­sprang når demningene til slutt brister.

Vanndunker for skogbrann

Litt lengre oppe i lia er det noe som kan minne om rasteplasser. Her er det flydd inn gravemaskiner for å lage slipplasser til helikopter. Slipp­plassene brukes blant annet til å plassere ut store vanndunker som kan brukes ved skogbrann. Dette er nødvendig på grunn av veimangelen. En sterk brann kan ødelegge hele sikringsfunksjonen til skogen hvis trærne forsvinner.

Tømmer som hinder

En annen utfordring er mye jevn­gammel skog (høres kjent ut?). For å unngå at alt blir gammelt samtidig er det viktig å komme i gang med hogsten. Men hvordan gjør man det når man mangler veier? Hvis du gjetter helikopter, tar du dessverre feil – tømmeret blir liggende på bakken. Trærne stubbes høyt og tømmeret legges skrått på høyde­kotene for å bremse eventuelle steinsprang.

Det offentlige betaler for sikkerheten

Så hvem er betaler for alt dette? Ved ras eller skred kan spørsmålet om ansvar fort rettes mot grunneier. Grunneier plikter å vurdere risikoen for ras og skred på sin eiendom, og eventuelt gjøre preventive tiltak. Men kravet om å gjøre slike tiltak strekker seg ikke lengre enn det som er økonomisk forsvarlig (noe dom­stolene må finne ut av i hvert enkelt tilfelle). Så i et nullområde som her i Annecy er lista ganske lav. Alle til­takene betales derfor av kom­munen med hjelp fra statlige tilskudd. Kom­munen er også grunneier i mye av den høyereliggende skogen der det drives småflatehogst. I tillegg kjøper staten aktivt opp skogeiendommer til ti ganger markedspris i rasutsatte områder for å kunne skjøtte etter sine prinsipper.

Eik i gullverdi

I en bynær eikeskog i Bourg-en-Bresse øker stammetykkelsen. Noen av trærne er merket, de er kjøpt på rot. Det best betalte går for 8000 kroner per kubikk.

Office National des Forêts (ONF) har ansvaret for å forvalte all statlig og kommunal skog i Frankrike – inklu­dert noen av de mest verdifulle eike­skogene.

Lange omløp

Driften bygger på svært lange omløp, ofte 150–250 år (av og til enda lengre). Målet er grove, rette stammer med topp kvalitet til sagtømmer og finér – og at skogen samtidig overlates i god stand til neste generasjon. Prin­sippet kan spores tilbake til Colberts skogforordning på 1600-tallet, og er videreført i fransk skoglovgivning og i ONFs praksis.

Aktiv skjøtsel

For å oppnå gode resultater i eike­skogen, legger ONF stor vekt på aktiv bestandsskjøtsel. Det handler om å starte med ungskogpleie tidlig, og gjøre det flere ganger etter hvert som skogen vokser. Det tynnes ut med jevne mellomrom, for å styre både formen på stammene og sikre at trærne står stødig. Underveis tas det ut trær av lavere kvalitet, mens de beste får stå igjen slik at de kan vokse seg store og verdifulle. På denne måten tas mye av volumet ut før den endelige hogsten, og de flotteste trær­ne får bli stående lengst for å bygge dimensjon og øke verdien.

Mer tørke og varme

De siste årene har tørke og varme blitt en utfordring for eikeskogene. Derfor har ONF gjort flere endringer og justert driften for å tilpasse seg. Nå er omløpstiden kortere enn før, vitaliteten og dødeligheten følges tettere opp, og trær som ikke klarer seg tas ut tidligere. Det er også laget forsøksfelt med genetisk variasjon og alternative provenienser, og det satses mer på blandingsskog med ulike treslag og variasjon i strukturen.

Taubane på flatmark

Når vi nordmenn samles rundt taubane, er det ofte fordi hogst­maskina ikke kommer fram i bratta. I Forêt Domaniale de Chaux, er det motsatt. Terrenget er flatt, og taubane brukes for å redusere kjøreskader på dårlige grunnforhold (silt og leire).

Taubanedrift på flatmark i de franske eikeskogene ligner ikke helt på det vi er vant til i Norge. Eika forynges ofte under skjerm, så det blir en lukket hogstform. Da blir det ekstra viktig å jobbe presist: traseer og standplasser må planlegges nøye for å unngå skader på trærne som skal stå igjen, samtidig som drifta må være effektiv. I flatt terreng har man heldigvis større frihet til å plas­sere anlegget, og tømmeret sklir ikke nedover når det vinsjes ut. Vi merket oss også at arbeidsbredden kan være stor – opptil 50 meter, altså omtrent dobbelt av det som er vanlig hos oss. Summen av dette er en kontinuerlig avveining mellom skånsom drift og tempo i hogsten.

Smale og enkle flerbruksveier i skogen

Forêt Domaniale de Chaux i Frankrike har et stort skogsbilveinett. Når det offentlige står for skogsdrift, følger også ansvaret for veinettet inn til drifta.

Det merkes at forholdene har endret seg: frosten «forsvant» for rundt ti år siden, gode veimasser er ikke alltid lett tilgjengelige, og bæreevnen er generelt svakere enn vi er vant til.

Stedstilpasset og fleksibelt

Måten skogsbilveier planlegges og bygges på, skiller seg litt fra Norge. Hos oss følger vi relativt faste krav til bæreevne, geometri og tilgjenge­lighet gjennom året. Franskmennene starter oftere med å se på hele vei­nettet og spør seg: Hvordan dekker vi området best, med minst mulig inngrep og lavest mulig kostnad? Resultatet blir gjerne smalere og enklere veier, og en veistandard som kan variere mer fra sted til sted. Når det trengs, etableres det også mindre driftsveier for skogsdrift og skjøtsel. Denne stedstilpasningen gir fleksi­bilitet, men krever god planlegging – og veiene kan bli mer sårbare for kraftig nedbør og andre klima­endringer. Samtidig skal veiene ofte fungere til mer enn skogsdrift: friluftsliv, naturmangfold og land­skap betyr noe, og påvirker både plas­sering, utforming og bruk.

Ikke aktuelt med bommer

I mange områder er veinettet flittig brukt av allmennheten. På spørsmål om bompenger på skogsbilveiene, var svaret at det neppe hadde blitt tatt godt imot.

– Men de første 200 meterne av en skogsbilvei kan ofte være den dårligst vedlikeholdte delen. Det kan jo fungere som en slags bom det også, ble lagt til med et smil.