Høster uten å så

Nærmere 200 000 kubikkmeter virke til en brutto førstehåndsverdi på nærmere 140 millioner kroner ble tatt ut til industri fra Helgelandskommunene i fjor. Mesteparten av dette tas ut i de tradisjonelle skogbrukskommunene i indre strøk, men de siste årene tas stadig mer ut i de ytre kyst­kom­mun­ene. Etableringa av entreprenør­selskapet Tømmer på sjøen har vært med å sørge for det.

Det offentlige må følge opp

Mesteparten av det som avvirkes i ytre strøk og på øyene er sitkagran – det eneste treslaget som har sett ut til å klare å produsere skikkelig tømmer i sjøsprøyt og vind her. Kontroversen som er skapt rundt treslaget, gjør imidlertid at mange velger å ikke plante til igjen etter hogst. Mens de som ønsker å gjøre det, kan få problemer i søknadsprosessen.

Helgeland Skogselskaps repre­sentanter syns det er problematisk at skogareal av god bonitet settes ut av produksjon. Foryngelsesplikten i skog­loven uthules, mener de, og opplever med det at offentlig skogforvaltning burde gjort mer.

– Det er klart at foryngelses­kon­troll og en skogbrukssjef som følger opp, er avgjørende for å sikre skog­kultur og foryngelsesplikten – særlig i strøk der skogeierne ikke har tradi­sjoner for skogbruk og hogger for første gang, mener Magnar Johnsen (styreleder) og Hans Løvmo (infor­masjonsleder) i Helgeland Skogselskap. De senere årene ser de at offentlig skogforvaltning lider under ressurs­mangel og vanskelig rekrutteringskår.

– Vi ser særlig i de ytre kystkom­munene at stillingsbrøker og andre oppgaver stjeler oppmerksomheten fra skogbruksoppgavene. Det er også ansatt flere uten skogbruks­utdan­ning. En skogbrukssjef med natur­forvalterutdanning for eksempel, har ofte søkelyset på andre forhold enn en som har studert skogfaget, erfarer de to.

Studier gjort av Hanne Sjølie ved Universitetet i Innlandet viser også at skogbrukssjefen har betydning for skogeiers aktivitet i skogen.

Langsiktigheten forsvinner

Uvilje mot å gjenplante med sitka­gran kan komme fra oppfatninger om spredningsfare og at skogen ikke oppleves å høre hjemme her. Også ut­sikt brukes som begrunnelse. Johnsen og Løvmo stusser.

– På Lauvøya hogde vi et bestand. Hytteeiere der mente skogen var så mørk og stygg, men de fikk sjokk over hvor åpent det faktisk ble, da den var borte. Jeg har også snakket med en øyboer som mistet et tak etter skogen ble hogd, fordi vinden fikk fatt. Mange sitkaplantinger ble jo også etablert som leplantingen, minner Løvmo om.

– Enkelte uttrykker også at de ikke ønsker å investere i noe som ikke til­faller dem, forteller Løvmo og Johnsen som mener det tydeliggjør mangelen på skogbrukskultur og forståelsen av å bygge ressurser for neste genera­sjon. Det syns de er leit, når dagens skog­eiere har fått nyte godt av fremtids­rettet innsats for 60 år siden. Det kan til og med være noe de selv har plantet.

– Sitkaskogen vokser fort her og enkelte har faktisk vært med å plante selv som ung, forteller Johnsen som uansett mener poenget står seg. De to trodde innstillingen ville forandre seg når tømmerprisene nå har steget og skogeierne faktisk sitter igjen med et pent overskudd, men ser altså ingen tydelig holdningsendring hos mange «nye» skogeiere.

Ville bli selvforsynt

Johnsen og Løvmo har selv stor respekt for tidligere skogbruks­ansvarliges innsats for å bygge en viktig ressurs.

– Dagens skogressurser her på Helgeland bygger på et grundig arbeid som startet allerede for over hundre år siden. Da så man at det lenge var blitt drevet rovdrift på den norske skogen som var uthogd og nedbeitet. Det gjorde at store arealer her i nord så ut som månelandskap, forteller Johnsen. Han mener at det landskapet mange i dag ser tilbake på som det naturlige, bare var et øyeblikksbilde i en tid da skogen var uthogd.

– Oppfatningen blant forstmenn og forskere som ville rette opp situa­sjonen, var at landsdelen skulle bli selvforsynt med tømmer, både til brensel og byggematerialer. Det har blant annet vært brent mye torv til oppvarming her i nord i mangel på skog. Det er dårlig klimapraksis, påpeker Johnsen. Selvforsynings­tanken bredte seg og et målrettet fagmiljø jobbet syste­matisk med forskning og utprøving av ulike treslag for å finne hvilke som ville produsere best under for­holdene i nord og ut mot kysten. Det vitner blant annet arboretet på Alstadhaug planteskole om, der det står over 100 år gamle trær av både sitka, fjelledel­gran, hemlokk, douglas og en rekke andre treslag.

Beretninga «Skogreising i Nord – de første hundre år» av Nils O. Kaasen, viser også tydelig hvordan «grunnen var beredt da landet skulle bygges etter krigen». Da var det bare å plante, forarbeidet var allerede gjort.

Trær på tre kubikkmeter

Noen felt ble også plantet på Helge­land Skogselskaps grunn. Organisa­sjonen eier nemlig rundt 45 000 dekar skog og utmark. Det har den siste tiden gitt de to førstehånds erfaring med avvirkningen og gjenplantings­mulighetene de har som skogeier med skogreisningsskog på Ytre Helge­land. En hogst ble gjort på øya Finkona i 2024.

– Mesteparten av plantinga her i området ble gjort på 60- og 70-tallet. På øya Finkona ble det plantet i 1965. Med de nye entreprenørene Tømmer på sjøen fikk vi tilgang til å hogge der for to år siden. Rundt 60 år gamle sitkagrantrær hadde fått vokse seg store og voksne nok til å få den fine og rette søylefasongen sagbrukene vil ha. Produksjonen hadde vært enorm. Her stod det hele 100 kubikkmeter på dekaren og enkelte trær var på hele tre kubikkmeter. Trærne var dessuten lite påvirket av den sterke vinden som ofte står på der ute, så kvaliteten var god, forteller Johnsen.

Etter hogst har Johnsen og Løvmo søkt om å plante sitka på nytt. Søk­nads­plikten for å plante fremmede tre­slag til skogbruksformål kom i 2012.

– Vi søkte om sitka. Vanlig gran har ikke noe der ute å gjøre, konsta­terer Johnsen. Statsforvalteren ga først tillatelse.

– Men så ble tillatelsen påklaget av miljøorganisasjoner. Det gjøres systematisk. Så da søknaden gikk til Miljødirektoratet. Dette er jo en øy, så her er det jo ingen spredningsfare, forteller Løvmo. Han fikk nylig be­skjed om at klagen fra miljø­orga­ni­sa­sjonene på Finkona ikke førte fram hos Miljødirektoratet, men venter fortsatt i spenning på resultatet på klagen på Lauvøya, som også er søkt gjenplantet.

Tall fra ytre kommuner på Helgeland viser at enkelte høster mer enn det plantes:

Dårlig skogbruk, klimapolitikk og ressursbruk

Skogeier Knut Skorpen, som har hogd på naboøya Skorpen, kan fortelle om samme prosedyren, men ligger litt foran i løpet. Han fikk til slutt til­latelse, men med så kraftige heftelser at han til slutt valgte å plante sted­egen furu i stedet.

– Jeg er ikke glad for det. Jeg er skeptisk til furu her. Et spørsmål er om den vil klare seg særlig bra her ute i havgapet. Det som er helt sikkert er at den erfaringsmessig vil produ­sere bare en tredjedel eller en fjerde­del av det sitkaen gjør. Det er jo ikke godt skogbruk, men det er også dårlig klimapolitikk, konstaterer Skorpen oppgitt (se hans debattinnlegg her).

Både Skorpen, Johnsen og Løvmo peker på hvordan miljøsidens syste­matiske klaging på statsforvalters vedtak inn til Miljødirektoratet, for det første setter kjepper i hjulene for et fornuftig skogbruk som utnytter skogsmarkas produksjonsevne. Men det krever også enorme ressurser i byråkratiet og omstendelig saks­be­handling. De mener dette er sløsing med felleskapets midler, all den tid statsforvalter er faginstans som vet hva de driver med. Både Skorpen og Løvmo har tidligere lang fartstid innen skog- og miljøbyråkratiet og mener de har en kvalifisert vurdering av ressursbruket som brukes i for­valtningen forbindelse med søknad- og klagebehandlingen.

Naturlig foryngelse

Om ikke Skogselskapet får tilslag på plantesøknaden, er et alternativ å se om det kommer nok naturlig for­yngelse på feltet.

– Ofte forynger sitkaen seg godt selv, men det avhenger av når siste frøår var. Det er gjerne frøsetting hvert annet år. Det kan gi god for­yngelse, mener Løvmo, som håper det kommer nok trær. Blir det for glissent, vil det påvirke både rakhet og greinsetting og dermed kvaliteten på ferdig virke, når det er hogst­modent.

– Sitkaen må stå tett skal den bli bra. Er plantefeltet tett nok, trengs det så å si ingen skjøtsel før hogst, der sagtømmerandelen ofte ligger oppunder 80 prosent, slår han fast.

– Den gode selvforyngelsen du snakker, betyr det at de som er redd for spredning har et poeng?

– Sitka sprer seg, men ikke særlig godt. Foryngelsen inne i feltet er ofte god, men du ser sjeldent trær utenfor. Forskning viser at det fra et sitkafelt maksimalt regnes 0,8 meter spred­ning i året. Det er ikke mye sammen­liknet med mange lauvtreslag som har frø som blåser langt, mener Løvmo. Så innrømmer han at det av og til er små kolonier med sitkagran som etablerer seg utenfor sitkafelt.

– Men det er gjerne der det drives utendørs beite for husdyr like ved. Da sparkes mineraljorda bar og da etablerer sitkaen seg. Akkurat som vanlig gran etablerer seg i åpen mineraljord enten på beite eller langs veien på nygravde veiskråninger, poengterer han.

Hva er normalen?

Mange klager på at sitkaen nettopp står for tett og at det ikke er noen skog å gå tur i.

– Dere sier den må stå veldig tett av skogbruksmessige hensyn. Har de et poeng?

– Vi opplever at den lokale bjørke­skogen står like tett og at folk ikke går der heller. Folk går på stier, mener Johnsen.

– Jeg tror mye handler om hva man er vant til. Jeg er selv østerdøl og opplever landskapet her oppe med blanding av gran, bjørk og furu som normal. Folk har et romantisk bilde av åpent landskap med seter­eng og hesjer, men slik drives ikke marka lenger, minner Løvmo om.

– Det er også historieløst. Her har det altså ikke alltid vært «måne­landskap» som ved århundreskiftet. Da var alt hogd ut og beitet ned. Tidligere har det vært skog her, avslutter Johnsen.

Det kan forsker Bernt Håvard Øyen underskrive på. Han er fra Alstadhaug og forsket lenge ved Nibio (han er i dag er ved Stiftelsen Bryggen i Bergen). Øyen ga en histo­risk oversikt over skog­utviklinga langs kysten tilbake i tid under Kyst­skogkonferansen tidlig i juni, og kunne vise at det i perioder har stått mye skog langs kysten. (Se egen sak)