Dagens kystskogsituasjon og historien bak

Det forteller Bernt-Håvard Øyen. Han mener dagens debatt langt på veg mangler historisk perspektiv. På årets Kystskogkonferanse i Rogaland i begynnelsen av juni, var han satt til å innlede konferansen med et times­foredrag som satte hele kystskog­bruket inn i en historisk ramme. Det ga et nyttig perspektiv på dagens forvaltning.

Bærekraft eller rovdrift

Øyen mener det er spesielt viktig i denne sammenhengen å ta med seg forskjellene mellom bærekraftig og såkalt eksploaterende skogbruk – et uttrykk lånt fra engelsk som betyr «å utnytte ressursene uten tanke for langsiktighet og omtanke for neste generasjon».

– Uttrykket bærekraft derimot, stam­mer faktisk fra forstfaget – fra forstmann Hans Carl von Carlowitz (1645-1714), og var utgangspunktet for Brundtland-rapporten fra 1989, der det ble definert som «å utnytte en ressurs på en måte så det ikke går ut over fremtidige generasjoner», inn­leder Øyen. Han minner samtidig om at skogbruket i nærmere 300 år har operasjonalisert bærekraft før det ble et globalt trendord. Å bygge ressurser for neste generasjon er selve grunnlaget for et utholdende skogbruk.

– Spørsmålet nå er hva som ligger i bærekraftbegrepet når vi ser på lokale og regionale forhold langs kysten. Dagens håndtering av både klima-, natur-, og kunnskapskrise kan gi kortsiktige tiltak som står i veien for langsiktig tenkning og for verdigrunnlaget skogbruket hviler på. Er kriseforståelsen riktig og sann­ferdig? Hvem verdivurderer og måler suksess eller mangler? Er det de som roper høyest og får oppslag i media? Og skal vi alltid lytte til dem? undrer Øyen før han løfter blikket både opp og bakover i tid.

Fire hogstbølger langs kysten

Norskekysten har nemlig hatt ikke mindre enn fire avskogingsfaser etter siste istid. Det betyr at kystlynghei ikke alltid har vært kystlynghei, og at det vekselvis har stått mye skog langs hele Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Tidvis har det nesten vært ribbet for virke. Kystbefolk­ningen har slett ikke alltid vært selv­forsynt med ved til brensel og bygnings­tømmer.

Første hogstbølgen var «land­nåmet», altså oppdyrking av jorda.

– For to til fire-tusen år siden star­tet en dyrkingsperiode, der vi har dyrka opp rundt ti millioner dekar jord­bruks­land, hvorav omtrent halv­par­ten i kystfylkene. Dette var tidligere skogsmark og torvmark, som har gitt en slags skogsgjeld. Samtidig som vi snakker om jordvern, som alle skjønner verdien av – trenger vi også nok skogressurser når krig og konflikt rammer, påpeker Øyen, og minner om beredskap i Total­forsvars­året 2026.

Han hopper raskt til neste hogst­bølge. Den var i jernalderen som gikk fra rundt 500 før Kristus til langt inn i Vikingtida og til dels helt opp i sein­middelalderen. Da ble jernvinning fra torv en innovasjon. Det krevde mye skog som reduksjonsmiddel og brensel.

– Skogutnyttelsen av en del om­råder på denne tiden var formidabel. Ett eks­empel er Sysendalen på vestsida av Hardangervidda. Omfattende indu­striell framstilling av jern, førte til store snauhogster og tidvis mangel på virke. Jernet ble eksportert til hele Nord-Europa, forteller Øyen. I til­legg til avskoging på grunn av jern­vinning førte også saltproduksjon med inndamping av sjøvann nede ved fjordene til stort virkesforbruk.

Oppgangssagas inntreden

Den tredje hogstbølgen kom med opp­gangssagas suksess.

– Denne innovasjonen skapte bety­delig aktivitet her til lands. Vi hadde kort vei til markedene, vi hadde tøm­mer og fosser, og vi hadde ivrige bøn­der med kapital, forteller Øyen som viser hvordan kystskogbrukerne var pionerer her. Sammen med områder som Moss, Oslo, Eiker og Skien på Østlandet, var det særlig kyst­regi­onen fra Flekkefjord til Hardanger som fikk det første store oppsvinget. Nyetableringen av oppgangssager i dette området var formidabel mellom 1520 og 1620, og med sag på hvert nes, økte trykket på skogen. Fra 1620 og frem til 1700 ble det også etablert spredt industri langs hele kysten, helt fra nedstrømsområdene på Østlandet, langs Sørlandet og opp langs hele Vestlandskysten til Trøndelag.

– Midt på 1600-tallet er region Trøndelag og Møre og Romsdal den klart største bordeksportøren i landet. På Vestlandet var mellom 700 og 750 oppgangssager i drift. Toll-listene forteller om stor aktivitet og formi­dable eksportverdier, forteller Øyen.

Resultatet ble omfattende avskog­ing langs kysten.

– Store deler av ytre kyststrøk var nok avskoget før år 1600. Så fulgte svært hard utnyttelse av fjordfurua de neste 150 årene – mye til eksport. Utover 1600- og 1700-tallet ser man spredte forsøk på å regulere bruken av skogressursen, uten at det fikk nevneverdig effekt. Derimot ble det videreført mangesidig og hard ut­nyttelse av furua i fjord- og dalstrøk etter 1840, som en effekt av den så­kalte Scwheigaardsliberalismen, for­teller Øyen om den videre utarm­ingen av skogressursene langs kysten ut­over på 1800-tallet. Øyen syns det er et paradoks at det er disse utarmede skogene og «sveltihjel»-åpne land­skapene fra siste halvdel av 1800-tallet som romantiseres og gjøres til et slags ideal og rettesnor for mange innenfor nyere miljø­forvaltning. Nybøs skogkartlegging fra 1910-1914 viser eksempler på ressurssitua­sjonen for kystskog­befolkningen ved århundreskiftet (se faktarute).

Typisk eksploatering – rett og slett ren rovdrift

Det var heller ingen som systematisk tenkte på gjenveksten av skog­res­sur­sen. Øyen peker på dette som et tyde­lig eksempel på eksploatering med liten tanke for langsiktig virkes­utnyttelse.

– Her var det stor etterspørsel, gode priser, arbeidskraft og nok tømmer. Det førte til en kraftig utnyttelse av ressursene, som mange steder ble tømt. Høyt beitetrykk på toppen av hard hogst utarmet skogene ytterligere. Det kunne ikke vare. Det gjorde det heller ikke. Utnyttelsen var for hard, og til slutt gikk det galt. Man måtte innstille driften mange plasser, på­peker han og minner om bærekraft­begrepet som handler om å gjen­opp­bygge skogene.

Og det var nettopp det som ble ut­gangspunktet utover 1800-tallet, da våre første forstfolk tok den krev­ende ressurssituasjonen på alvor.

– Gjennom fagmessig opplysning, skogkultur og bedre skogskjøtsel ble våre første skogforvaltere pionerer for at skogreising måtte til, opplyser Øyen.

Skuta måtte snus

Rundt 1860-1870 fikk vi våre første norske forstmenn, utdannet i Tysk­land.

– Disse så situasjonen og pekte på behovet for reguleringer. På samme tid begynte vi å få kart og etter hvert også bilder, som dokumenterte hvor dårlig det stod til. Videre kom de første skogtakstene og tall på bordet. Til da kunne det se ut som det fortsatt var en del skog, men kartlegginga viste tyde­lig hvor glissen den var. Dessuten var store områder snaumark, heier og beite. Restene av skog var få og spredte, forteller Øyen. Han oppsummerer våre første forstfolks konklusjoner slik: «Kyst- og skogstrøkene preges av overutnyttelse, skogmangel og over­beite av husdyr. Plukkhogst for­verrer tilstanden. Her er liten eller ingen tanke for gjenvekst. Anbefalte tiltak er skogkultur, planting og såing».

Et tidlig tiltak kom i Rogaland. Her ble det plantet til et skoganlegg på nesten 10 000 mål mellom 1875 og 1925, som skulle vise hvordan man kunne bygge skoger gjennom målrettede tiltak. Målet var å «kle viddene».

– Gjennom tiår med stor innsats klarte man å få opp noen fine kultur­skoger, arealer som i dag betraktes av mange som naturskoger. Anlegg­ene ble ikke bare bygd opp for virkes­produksjon. Også viltet, estetikken og det spaserende publikum skulle hensyntas, understreker Øyen og viser til at også løvtrær ble brukt.

Kartene viser utviklinga i skogressursene i fjordstrøka sør for Bergen, fra 1874 (kart 1), 1916 (kart 2) og i dag 2026 (kart 3).

Grundig arbeid ga suksess

Utover 1900-tallet fortsatte derfor arbeidet med utredninger sammen med kartlegging, testing og forsk­ning på skogreising. Dette lå til grunn, da Kystskogutvalget og Skogdirektøren leverte sine programforslag i 1948-49. I 1951 ble Skogkommisjonen satt ned med oppdrag om å lage et forslag til skogprogram. Dette gikk så og si en­stemmig gjennom i Stortinget i 1954. Tiden var overmoden.

– Det var nærmest ovasjon, mange mente tiltaket var på overtid og at det burde settes langt høyere ambisjoner, kommenterer Øyen. Så hadde man da også gjort hjemmeleksa si.

– Skogkommisjonens mål var ba­sert på et solid faglig grunnlag med over 20 års arbeid. Den var grundig, gjennomarbeidet, og hadde med seg alle elementer med betydning for suk­sess, mener Øyen. Han viser kapittel­inndelinga i planen som omfatter både bestående skogskjøtsel, rammer for gjennomføring og kostnader, ut­markseiernes, kommunenes og statens forhold til skogreisinga, jordskifte, kulturbeitespørsmål, planteproduk­sjon, opplysningsarbeid, statsbidrag og skogforskning.

– Til sammenlikning kan man trekke frem den såkalte «Klimaskog­satsingen». Her ble det gjort et stykke arbeid på arealutvelgelsen, mens alle andre punkter ble langt på veg igno­rert. Da får man heller ikke en gjen­nomførbar plan, påpeker Øyen som konstaterer at det ikke skjer noe på den fronten. Klimaskogplanen ligger i en skuff.

Selvforsyning, verdiskaping og naturskog

Skogsituasjonen langs kysten var altså ikke god før skogreisinga startet. Det er snakk om 24 millioner dekar med «hardt utnyttet» naturskog og bare rundt 700 000 dekar kulturskog.

– Til sammen ble det den gang av­virket 2,4 millioner kubikkmeter fra Vest-Agder til Nord-Norge, der Trønde­lag stod for rundt halvparten, forteller Øyen. Målet i Skogreisings­planene var å øke skogressursene med i underkant av fem millioner dekar produktiv skog. Dette skulle vise seg å være et beskjedent mål.

Programmet hadde tre hovedmål om ressursoppbygging over 60 år:

1. Å bygge opp en skogressurs for i fremtiden å kunne sikre kystfolkets forsyning av bygningstømmer og ved.

2. Gjennom ressursbygging i skog sikre verdiskaping for hele kysten: eier, lokalsamfunn og region.

3. Å sikre og ivareta gjenværende rester av naturskog.

Lyktes med to av tre mål

Programmet har vært en suksess­historie, mener Øyen. I 2025 har vi nesten dobbelt så store områder med produktiv skogbruksmark som i 1954, hele 42,3 millioner dekar. Skog­reis­ings­­arealene med kulturgran, utgjør rundt 3,9 millioner dekar. Inkluderes granskog i Trøndelag og Agder står omkring 6,5 millioner dekar kultur­granskog som huser nærmere 200 millioner kubikkmeter virke langs kysten. Tilveksten er på 3,65 milli­oner kubikkmeter i året, og i fjor ble 2,9 millioner kubikkmeter gran av­virket i kystregionen. Da er Nord-Norge foreløpig bare delvis i gang, en god del av plantefeltene her er ennå unge og langt fra hogstmodne.

– To av tre «kommisjonsmål» er altså oppnådd, naturskogen er ikke bare ivaretatt, men har økt kraftig i omfang, samtidig har man bygd store ressurser og verdier, også med kulturskog. Men det er totalt under­kommunisert at vi fortsatt ligger langt fra målet om å være selvforsynt. Med en kystbefolkning på 2,7 milli­oner innbyggere og et treforbruk på 2,0–2,5 kubikkmeter pr innbygger årlig, trengs 5,4–6,8 millioner kubikk­meter virke i året. Det er vi langt unna, påpeker Øyen.

Underkommunisert er også at naturskogene har ekspandert og vokst betydelig i denne perioden. Et mål var å «ta vare på naturskogen gjennom rasjonell skjøtsel, forbedre skjøtselen og bringe det opp på høyest mulig produksjon. Satse på furu og bjørk, som vi har bra av. Og også satse på edelløvtre».

– Det er et interessant perspektiv i planen. Og resultatet kjenner vi: Vi har vanvittig mye løvskog i liene, en god del blandingsskog, mye furuskog og mer edelløvskog enn vi noen gang har hatt – i hvert på 500 år, konklu­derer Øyen.

Resultat av langsiktig tenkning

Om denne ressursoppbyggingen var riktig kommenterer Øyen med Tor­stein Opheims ord:

– Norsk Skogbruk spurte på 1990-tallet Torstein Opheim, som den gang var sentral i Landbruksdeparte­mentet om ikke skogreisingen på Vestlandet hadde vært en av vår tids største feil­investeringer? Til det svarte han: «Nei, så menn. Skogreisinga har gitt skogbruket dimensjonar det elles ikkje ville hatt. Alt som er gjort, har sjøl­sagt ikkje vore like gjennomtenkt, men me vil også sjå gode resultat i tida som kjem. Vestlandsbonden vil bli stadig meir glad for at det finst noko anna enn eplekrig og overskot på sauekjøt.»

– Torstein var en klok mann. Han skjønte verdien av å handle lang­siktig og jobbe grundig. Og nå er vi i full gang med høstinga, understreker Øyen.

Er dagens høsting bærekraftig?

I det ser Øyen dessverre paralleller til tidligere hogstbølger. Han har undersøkt hvor stort areal som bør forynges for å opprettholde ressur­sene og sikre et bærekraftig skog­bruk for fremtidige generasjoner. Nå er omløpstida vanligvis betydelig kortere, men for enkelhets skyld peker han på at i skog med 100 års omløpstid skal en prosent av arealet forynges årlig.

– Bare for kulturgrana tilsvarer det rundt 65 000 dekar. Vi er langt fra rigget til å plante til et slikt areal. Så kan kanskje noe forynges naturlig. Men hvor store ambisjoner har man egentlig? Er nedbygging av ressursen målet?

Hvilken historie fortelles i media?

Øyen syns likevel det er interessant å være med på høstingsfasen vi nå er inne i, med de endringene det med­fører når entreprenører er ute og hogger.

– Så merker jeg at det murres en god del ute i storsamfunnet. Da er det ekstra viktig å kommunisere, gjennom saklig informasjonsarbeid. Vi må være ærlige på hva vi driver med og fortelle hvorfor vi gjør det. At det finnes motkrefter som ønsker ingen eller svært begrenset nærings­aktivitet i utmarka er etter hvert blitt mer tydelig, kommenterer Øyen som stiller mange spørsmål i denne sam­menhengen: Skal det være skog eller «månelandskap» på kysten, avhenger av referansene. Kan man overhode påstå at skogen fra før 1940 er natur­skog, i lys av arealbruken de siste 600 årene? Hva betyr det å ødelegge skog? Er en årlig avskoging nasjonalt på 58 000 dekar mye? Og øker eller minker i dag skogarealet på kysten?

Øyen peker på at offisiell statistikk har vist en gjengroing de siste 100 årene på rundt 200 000 dekar årlig. Og bare for Vestland fylke har det vært en økning på 67 500 dekar per år mellom 1950 og 2020.

– For meg blir det da rart når bud­skapet blir at Norge mister store skog­arealer. Joda, noe skogareal blir bygd ned og noe blir overført til beiter, men i det store bildet er gjengroing fortsatt den store endringsfaktoren i Norge. Bildet i media bør nyanseres. Ja, vi taper areal, men vi vinner også areal, og vi har fortsatt et skogareal med positiv utvikling, avslutter Øyen og sammenlikner 150 år gamle skog­kart med dagens som altså viser hvor­dan skogen har vokst seg til langs kysten.

– Og en svært liten del av dette arealet er altså kulturskog, resten er naturskog, legger han til.

LES OGSÅ:

NORDLAND

Høster uten å så