Eksporterer råstoffet – importerer verdiskapingen

Dette handler ikke om å gi tre en fordel. Det handler om hvordan vi utformer et regelverk som påvirker investeringer, innovasjon og verdiskaping i Norge.

Når et tre vokser, tar det opp CO₂ fra atmosfæren. Når treet brukes i et bygg, lagres karbonet videre i bygget i flere tiår, ofte i over hundre år. I et bærekraftig skogbruk vokser det samtidig opp ny skog som binder nytt karbon. Når materialene senere ombrukes eller materialgjenvinnes, kan karbonet holdes utenfor atmosfæren enda lenger. Dette er ikke en politisk påstand. Det er et fysisk faktum.

Likevel er denne effekten i stor grad fraværende i dagens norske klimaregnskap for bygg.

Det er bemerkelsesverdig, fordi forskningen peker i motsatt retning. Rapporten «Past and Future Climate Effects of the Norwegian and Swedish Forest-Based Sector» viser at klimaeffekten av skog- og trebaserte verdikjeder må vurderes ut fra tre forhold:

• Karbon lagret i skogen

• Karbon lagret i produkter

• Utslipp som unngås når tre erstatter mer utslippsintensive materialer.

Konklusjonen er at summen av disse effektene er langt større enn det som fremkommer dersom man bare ser på karbonlageret i skogen.

Tilsvarende konkluderte  Miljødirektoratet, Landbruksdirektoratet og Nibio i rapporten «Vern eller bruk av skog som klimatiltak» med at det er vanskelig å hevde at vern av norsk skog gir større klimanytte enn bærekraftig bruk. Tvert imot understrekes det at klimanytten øker når biomassen brukes til langlevde produkter som byggematerialer og erstatter fossile eller mer utslippsintensive alternativer.

Dette er også i tråd med FNs klimapanel, som i sin siste hovedrapport fremhever skogbruk, treprodukter og andre arealbaserte klimatiltak som viktige bidrag til utslippsreduksjoner og karbonfjerning. Samtidig peker klimapanelet på at realiseringen av dette potensialet avhenger av riktige politiske virkemidler og insentiver.

Det er her dagens norske debatt blir interessant.

Regjeringen har uttalte  ambisjoner om mer grønn verdiskaping, økt bruk av fornybare ressurser og utvikling av nye eksportnæringer. Samtidig pågår revisjonen av klimakravene i TEK17 og videreutviklingen av klimaregnskapene for bygg. Resultatet vil påvirke hvilke materialer som premieres i markedet og dermed hvor investeringene går de neste tiårene.

Det som måles, rapporteres og premieres, får kapital.

Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor norske myndigheter ikke benytter denne anledningen til å synliggjøre dokumenterte klimaeffekter fra langlevde treprodukter og bærekraftig skogbruk.

Andre land gjør det allerede. Frankrike har benyttet handlingsrommet i europeisk regelverk til å synliggjøre klimaeffekten av karbon lagret i biobaserte byggematerialer. Europeiske myndigheter diskuterer aktivt hvordan karbonlagring i produkter kan integreres i fremtidens regelverk.

For Norge handler dette om mer enn klima.

Hvis andre land verdsetter disse egenskapene, mens Norge velger å overse dem, kan konsekvensen bli at vi eksporterer stadig mer tømmer som råvare og stadig mindre videreforedlede produkter. Arbeidsplasser, teknologiutvikling, investeringer og eksportinntekter flyttes da til land som i større grad verdsetter de klimaegenskapene produktene faktisk har.

Norge har bygget store deler av sin velstand på eksport av fossile ressurser. Nå har regjeringen en historisk mulighet til å bruke klimaregelverket til å stimulere investeringer i fornybare verdikjeder med utgangspunkt i en av landets største fornybare ressurser.

Spørsmålet er om den vil gripe muligheten. For dette handler ikke om særbehandling av tre. Det handler om å sikre at vi teller hele regnestykket.