Premissleverandørene

Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke klarte å argumentere fornuftig og at diskusjonene alltid endte i fallitt. Før det plutselig gikk opp for meg at det handlet om premissene. Han startet alltid med å tegne opp et bilde og undret hva jeg mente om en problem­stilling. Han tok definisjonsmakta og etablerte «sannhetene» som lå til grunn for diskusjonen. Resultatet var at jeg alltid startet diskusjonen på hans premisser, og havnet i for­svar. Dette er en klassisk herske­teknikk, og når man begynner å se den, ser man den overalt. Den be­nyttes aktivt (kanskje også kynisk) av mange av de som deltar i det offentlige ordskiftet.

På Arendalsuka la klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen fram hvordan regjeringen imøtekommer det han kalte «en naturkrise som lider under en bit-for-bit-nedbygging». I våres ble fire forskningssentre for arealbruk opp­rettet. Disse skulle presenteres på arrangementet. Problemstillingen for møtet var: «Naturkrisa møter Norge: Hvordan skal forskningen bidra til mer bærekraftig arealbruk?» (se sak side 8-13). Premissene for diskusjonen var altså lagt; Norge står i en naturkrise, naturen bygges ned bit for bit og forskning skal bidra til stanse krisen. Alt som ble sagt, baserte seg på de premissene. Diskusjonen havnet imidlertid i et ganske annet perspektiv, da en publikummer opp­lyste at nedbyggingskrisen som ble diskutert, ikke handler om mer enn 1,7 prosent av Norges areal.

De som får legge premissene, etablerer nivået for diskusjonen, plasserer den i sitt landskap og har alle verktøyene for å sette retningen.

Andre byggeklosser i bekjemp­elsen av bit-for-bit-nedbyg­gingen er det nye arealnøytralitets­utvalget som bygger på samme premissene. Tar vi utgangspunkt i at 1,7 prosent natur er nedbygd, betyr det en enighet om at dette er mye. I utvalgets navn ligger at areal­forvaltningen trenger verktøy som skal sikre et nullspill, der areal som bygges ned ett sted skal hentes inn et annet sted. Nesten 40 prosent av norsk natur er skog. Et slikt nullspill får fort konsekvenser for vår næring. Men er det egentlig naturkrise at et land med bare fem millioner inn­byg­gere på 300 000 kvadratkilometer, har bygd ned 1,7 prosent areal? På verdensbasis i en overbefolket verden, ja. Og også i Norge bruker vi av naturtyper og arealer det er knapp­het på, men naturkrise her...?

Interessant er det også å studere hvem som skal sitte i utvalget. En tidligere sjefsøkonom i NHO er leder og to kjente naturvernere er med. Skogbruket er representert gjen­nom en forsker fra NMBU og en fra Nibio, med samfunnsøkonomi og kart og statistikk som felt. Bare Lyse representerer næringsinteresser – på energisiden. Men gruppen som faktisk eier nærmere 40 prosent av arealene her til lands er ikke direkte represen­tert i det nye utvalget som vil få definisjonsmakt og stor innflytelse på etablering av sannheter for areal­bruken her til lands.

De som får legge premissene, eta­blerer nivået for diskusjonen, plasserer den i sitt landskap og har alle verk­tøyene for å sette retningen. Ser ikke motparten det, er man nesten ut­manøvrert før man får startet og havner raskt i forsvar. Skal disku­sjonen bli likeverdig må derfor begge parter være med å diskutere premissene i bunnen.

Her er skognæringen ikke gode (eller kyniske) nok. Det vil være mye å tjene på å jobbe systematisk med å posisjonere seg som premiss­leve­ran­dør. Å være med der premissene legges – er å delta i kampen om definisjonsmakta og «sannhetene».

Et av de fire forskningssentrene Bjelland Eriksen presenterte under Arendalsuka, skal ha søkelys på insentiver, maktstrukturer og antak­elser. Altså hva som ligger i bunnen for de praktiske beslutningene som tas. Vi håper de får undersøkt hvor premisser legges og sannheter eta­bleres, hvem som har den faktiske definisjonsmakta og motivene bak. Kanskje vil de mest interessante resultatene komme nettopp herfra?

Å medfølende si at noen «ikke er klar for en diskusjon» er for øvrig også en hersketeknikk. Det ble ikke flere «dater» med professoren.