Evig eies kun et dårlig rykte

Siden slutten av 1990-tallet har norsk skogbruk vært under­­lagt Norsk PEFC Skogstandard. Der inngår i dag 30 krav­punkter for hvordan ulike tiltak innen skogbruket skal utføres. Sånn sett bør alle store og små aktører i det norske skogbruket ha hatt god tid til å tilpasse seg det settet med «trafikkregler» som PEFC-standarden rent faktisk er.

Ulike regler blir ofte forstått ut fra standpunkt hos den som tolker. Et hovedproblem i all forvaltning av skog synes å være at det noen – gjerne folk utenfor skogbruket, ser på som klare overtramp mot natur og mener er brudd på kravpunkt, vurderes å være i henhold til kravene av det utøvende skogbruket. Uheldige episoder blir dessverre tilsynelatende fort «glemt» av skogbrukets folk. Mange miljøvernfolk og vanlige turgåere glemmer ikke like lett.

Saken om hogst av reirtrær for hønsehauk som Glommen Mjøsen er oppe i, er i «systemet», og i en lig­nende sak i Fredrikstad-området er Viken under lupen. Sånt er betydelig omdømmemessig problem for skog­bruket, og som (senior-)skogeier som har levd med og av skog og skogbruk på ulike nivåer siden midt på 70-tallet, synes jeg det er meget bra at Norsk Skogbruk tar tak i dette. En kan diskutere opp og i mente hva som har skjedd og hvorfor, men faktum er at reirtrær og reir er borte.

Saken er omtalt i fagmiljøet og vil, slik det ser ut til, gå minst én runde i rettsapparatet. Da er det betimelig at også «motpartens» erfaringer knytta til skogbruk og over­holdelse av ulike krav kommer fram. I øvrig næringsliv er det sånn at om tjenester eller produkter ikke leveres i hen­hold til gitte instrukser eller krav, er det ut. Enkelt og greit. Slik virker det ofte ikke å være i skogbruket.

Et avvik er et avvik enten det er stort eller lite. Privat opplevde vi dette i forbindelse med ei drift. Det ble gitt klar beskjed om at osp og svartor ikke skulle hogges, men hva skjedde? Jo, alt forsvant. Hendelsen ble beklaget, og skog­eierandelslaget sa de skulle forbedre sine rutiner.

Når en jobb blir gjort i strid med hva avtaler eller standarder sier, hjelper det ikke å si: «Ja, vi skal forbedre våre rutiner.» Trærne er borte – og med dem for mange årtier framover den naturmangfoldsmessige funksjonali­teten trærne hadde.

Skogeierandelslags tilsynelatende uvilje mot å komme «motpart» eller skogeier i møte når de gjør feil, og kun svarer at man skal forbedre rutinene, er interes­sant. Blir en vinka inn i en fartskontroll, kommer en ingen vei med en sånn unnskyldning. Om en i den ene eller andre betyd­ningen kjører for fort eller bryter noen bestemmelser, må den som står for «fartsovertredelsen» finne seg i at det koster.

Satt opp mot ulike forutsetninger, krav eller omdøm­memessige hensyn har jeg gjennom 50 år på ulike nivåer i skogbruket sett mye rart i forbindelse med hogst. Jeg har like ofte undra meg over hvorfor noen skogeiere, som i sine hovedjobber må ha nødvendige sertifikater i orden og er underlagt regelverk, instrukser, tilsynelatende er så lem­feldige når det kommer til hogst i egen skog.

Det snakkes så fagert om omdømme. Skogbruk er ei selvskreven næring for framtida, men evig eies kun et dårlig rykte, ifølge Henning Kvitnes. Næringa bør legge seg Kvitnes sine ord på minne, men ydmykhet og imøtekommenhet synes reelt sett ofte å være fremmedord. Som alle andre næringsutøvere huskes imidlertid gjerne også en snekker best for sin siste jobb.