Når andre motiver påvirker forskningen

Forskningsaktivisme er et begrep som brukes der forskerne driver både forskning og påvirkningsarbeid. En kjent forsk­ningsaktivist er den amerikanske klimaforskeren James Hansen, som mener at klimaforskere plikter å drive med aktivisme for å motvirke klimaendringene. Han er arrestert flere ganger for ulovlige protestaksjoner mot byggingen av oljerørledningen Keystone XL. Motsatt er det forskere som mener dette kan ødelegge tilliten til og objektiviteten i forskning. Vi kan dele forskeraktivisme inn i to kategorier, (1) fakta-basert, hvor aktivismen er basert på forskning og (2) agenda-basert, hvor forskerne har en agenda og konklu­sjoner er bestemt på forhånd ut fra ønsket om å påvirke.

Bekreftelsesfella

I avsløringen av flere justismord i Norge påviste Anne Lise Stranden i 2023 kritikkverdig etterforskning, hvor politiet har låst seg til en teori og det har oppstått et tunnelsyn hvor de har samlet indisier kun for å styrke denne teorien og ikke for alternative teorier. Det har vist seg at bekreftelses­fella skyldes et vanlig trekk i menneskers psyke, og vi må anta at dette problemet også finnes i forskning.

Anerkjennelsesønske og finansieringsjag

Det er vanlig at forskere ønsker anerkjennelse for seg sjøl eller sine teorier. Kanskje var dette en motivasjon da de berømte vitenskapsmennene Darwin, Mendel, Newton og Pasteur fuska med sine måledata for å få dem til å sam­svare bedre med sine teorier slik Horace Freeland Judson viste i 2004). Teoriene var riktige i disse tilfellene, men poenget her er at det demonstrerer en type motivasjon for uhederlighet.

For noen år siden ble det avslørt fusk i forskning ved Institutt for energiteknikk (IFE), ved manipulasjon av tester utført for internasjonal kjernekraftindustri. Kan motivasjonen ha vært ønsket om å sikre videre oppdrag og finansiering?

Henvisningsslurv

Dårlig henvisningsskikk kan forekomme i forskningen og kan føre til at feiloppfatninger sprer seg og blir til «aka­de­miske vandrehistorier». Dette består i at man henviser til en annen studie uten å sette seg inn i den, eller at man hen­viser til sekundærpublikasjoner. Det mest kjente eksempelet er myten om at spinat inneholder mye jern. Denne vandre­historien har fått et langt liv, og stammer fra studier på 1800-tallet med unøyaktige måleinstrumenter, kunne Kristin Straumsheim Grønli fortelle i 2015.

Trillemarka

Også i skogforskningen har vi sett tilfeller av forsknings­praksis som har slått uheldig ut. Her følger tre saker fra skog og skogforskning hvor vi kan se nærmere på forskningens rolle.

Trillemarka ble vernet i 2008, og i forarbeidet forelå det to alternativer, et lite og et stort verneområde. Det ble satt i gang et forskeropprop hvor 90 av landets fremste eksperter innen biologi og naturvern skrev under på et krav om at det største alternativet burde velges. Dette er et eksempel på forsker­aktivisme, og den minst problematiske varianten, faktabasert. Imidlertid, etter at saken var avgjort, spurte jeg en av saks­behandlerne hos daværende Fylkesmannen i Buskerud hvor­dan dette påvirket saken. Hun forklarte at forskeroppropet paradoksalt nok gjorde det vanskeligere å arbeide for det store alternativet, fordi vernemotstanderne da hevdet at forskerne var part i saken og at det faglige grunnlaget for vern måtte anses som et partsinnlegg og avvises. Dette viser risikoen ved forskeraktivisme – at forskningens troverdig­het settes på spill.

Sur nedbør og skogdød

På 1980 og -90-tallet var det en utbredt oppfatning at sur nedbør var i ferd med å drepe skogen i Europa. Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Nils Roll-Hansen fulgte saken fra sidelinja og skrev i 2022 en rapport om det til Maktutredningen. Han mente at det hele var en illusjon i den betydning at det var en unødvendig misforståelse forårsaket av dårlig informasjonsflyt. Han la mye ansvar for dette på pressen som ønsket sensasjoner og høye opp­lagstall og på miljøvernministere som aktivt støttet den rådende oppfatningen. Et eksempel er miljøvernminister Sissel Rønbeck som skrev forordet og ga publiseringsstøtte til boka til «Om trær kunne gråte» av den svenske leg­manns-skribenten Bo Landin.

Men Roll-Hansen peker også på at noe av ansvaret må legges på forskere. Kun et fåtall av dem sto opp og tok av­stand fra den rådende oppfatning, herunder flere norske skogforskere. Roll-Hansen peker på at enkelte forskere var mer interesserte i å sikre finansiering av videre forskning enn å oppklare saken.

I en studie fra Norge av Nellemann & Frogner i 1994 ble det hevdet at man påviste en statistisk sammenheng mellom sur nedbør og glisne trekroner. Databehandling, statistiske analyser og plausible tolkninger var ukonvensjonelle, og med deres metoder ville man trolig kunnet oppnå ethvert forhåndsbestemt resultat. Den utbredte oppfatning om at sur nedbør førte til skogdød var sterkt, og kanskje førte dette disse forskerne inn i bekreftelsesfella eller en agenda-basert forskeraktivisme, hvor de to hadde et ønske om å stå på miljøets side i kampen mot forurenserne.

Bledning og stormskader

Min inngang til dette temaet var mitt nylige arbeid med bledning og risikoen for stormskader, hvor jeg kom over flere merkverdigheter i publikasjoner. I 2016 publiserte Timo Pukkala sammen med kollegaer en studie hvor tittelen konkluderer: «Continuous cover management reduces wind damage». Et problem ved å la en så bombastisk konklusjon være tittel, er at man gir inntrykk av å presen­tere en allmenngyldig sannhet. Denne studien har liten gyldighet for skogbruket, fordi den er basert på at forsøks­leddene som representerer ensalderskogbruk hadde hatt en uvanlig skogbehandling med svært sterk tynning i gran­skog ved omkring 20 meters høyde. I tillegg ble skogen rammet av en storm kun få måneder etter tynningen, noe som er et uheldig sammenfall i tid mellom tynning og storm. Bledningsleddene hadde til sammenlikning kun svak tynning. Hva kan årsaken ha vært til at forskerne her konkluderte så sterkt? Kan det ha vært agendabasert forskeraktivisme, altså at de har hatt ønske om å fremme bledning som en miljøvennlig form for skogbehandling?

Likevel er denne studien sitert i den nye og autoritative boka til den finske skogpatologen Jarkko Hantula med flere om kontinuitetsskogbruk hvor det sies: «The risk of wind damage in CCF [Continuous Cover Forestry] is likely to be smaller than in RF [rotation forestry] stands» fra 2025. I samme setning henvises det til tre andre publikasjoner fra Hahn et al. 2021, Hanewinkel et al. 2014 og Nevalainen 2017 tilsynelatende uten at metodikk og gyldighetsområde er vurdert. Den tredje studien her er for eksempel basert på en spørreundersøkelse blant eksperter, og inneholder ikke noe av naturvitenskapelig verdi. Er årsaken til denne måten å henvise til andre arbeider på et utslag av dårlig henvisnings­skikk i form av slurv eller er det et ønske om å fremme bledning, altså agendabasert forskeraktivisme?

Konkluderte mot egne resultatene

Mária Potterf og kollegaer simulerte i 2023 skogens utvikling og risikoen for stormskader for alternative typer skog­be­handling. De fikk klart høyest risiko med bledning («CCF»), mindre med tradisjonell skogbehandling («BAU») og minst med skogbehandling uten tynning («noThin»). Likevel skri­ver de i sammendraget at CCF har en rekke fordeler, inkludert lavere risiko for vindskader. Kan årsaken til dette dårlige samsvaret mellom resultat og sammendrag være agendabasert forskeraktivisme, hvor de hadde bestemt seg for konklusjonen på forhånd? Jeg henvendte meg til første­forfatteren av studien og hun svarte at deres hensikt med studien var å få fram at variasjon i skogbehandling er viktig.

I vår tid med omfattende miljøproblemer er det fristende å velge å stå på miljøets side. Med eksemplene over håper jeg å bidra til at forskere i stedet velger å være sannhets­søkende og tilstrebe ærlighet og objektivitet. Dette for å sikre forsk­ningens troverdighet og viktige rolle i å finne gode løs­ninger framover i en krevende tid med globale miljøproblemer.