Tilskudd og ansvarsavklaring må til i sikringsskogen

For hus, veier og jernbane i bunnen av ei li, vil skog oppover mot fjellet kunne skape en sikringsbarriere i bratta. Å bevare denne sikrings­funk­sjonen på best mulig vis, vil være det billigste og beste sikkerhets­til­taket mot skred og ras. I dag har vi imidler­tid ikke ordninger eller rammer som ivaretar en slik praksis. Det kommer frem i artikler i denne utgaven av Norsk Skogbruk med søkelys på skog­bruk og sikringsskog.

Skogen stod gjerne i lia før det ble bygd både hus og vei. Kanskje er den også plantet. Uansett eies den av en skogeier som gjerne ønsker å ta ut gevinsten når skogen er moden. Det kan bli problematisk. Å flate­hogge lia – som i dag gjerne er eneste øko­nomiske måte å få ut skog i bratt terreng på, kan få fatale følger. Når trær og røtter ikke lenger holder på jordmassene, skal det kanskje bare et kraftig regnskyll til for å ta med seg både jord og vegetasjon ned lia, og jord- eller flomskredet er et faktum. Hvem som har ansvaret, for det som i verste fall kan bli en katastrofe med både materielle skader og fare for menneskeliv, er dessuten uavklart.

Det gjør at skogeiere kvier seg for å ta ut skogen sin i bratta over underliggende bebyggelse eller infra­struktur. Aktørene i det operative skogbruket også. Resultatet er gjerne at skogen blir stående. Det er heller ikke bra. I en av sakene i bladet ser vi at tung skog på vannmettet mark også kan være en fare. I et tilfelle førte det til at jordmassene helt ned til fjellet og hele skogen raste ut. Hvem har ansvaret da, når ingen har vært inne og gjort noe?

Å bevare skogens sikringsfunksjon på best mulig vis, vil være det billigste og beste sikkerhetstiltaket mot skred og ras.

Best er, ifølge ekspertene å skjøtte skogen for å bedre ras­sikringen. En sjikta skog med flere treslag er ofte best rustet til å holde igjen et ras. Da kan røttene binde jorda bedre, og til og med bidra til å holde jordlag sam­men. Variert skog kan også bidra til å bremse eller stanse andre natur­farer som snøskred og små steinsprang.

Men å vedlikeholde en slik skog er ikke gratis. Det fordrer gjerne lukket hogst med hyppigere og mindre inn­grep. Drift i bratt terreng er kostbart som det er. Staten er allerede inne med tilskudd for å sikre uttak av tømmer til industri fra skog som står vanske­lig til i bratta. Det går så vidt rundt, ser vi i artiklene. Hensynene som kreves for bedre sikring, vil bety drif­ter som vil gå i null eller i minus. Det gir ingen mening for skogbruket. Det burde det imidlertid gjøre for sam­funnsberedskapen.

For å få i gang skogbehandling med mål om å skape en sikringsskog må først skogens sikringsfunksjon verd­settes – på et annet budsjett. Dette er ikke først og fremst skogbruk, men beredskap mot naturfarer. Det bør legges inn tilskudd til drift og skog­skjøtsel som sikrer underliggende bebyggelse og infrastruktur i de områdene der det er aktuelt.

Samtidig kreves det klare rammer for ansvarsforholdene hvis uhellet likevel skulle være ute. En skogeier kan ikke bli sittende med hus og hjem, veier og jernbaner og i verste fall liv på samvittigheten for å ha hogd skogen sin. Da vil det ikke skje noe.

Avklares disse forholdene, står skogbruket klare til å gjøre jobben. I fjor ble det etablert fem nye tau­bane­lag. Endelig har vi kapasitet i bratt terreng. Taubanedrift er den beste driftsformen mot erosjon og vann på avveie. Rigger vi systemet rett nå, kan vi både få ut noe av tømmeret som står ulendt til og samtidig sikre oss bedre mot skred og ras i møte med et villere og våtere klima. 

LES OGSÅ:

Hva skjer med sikringsskogen i bratta?