Hvem har makta i skogen?

Skog dekker over en tredjedel av Norges areal. For de fleste fremstår den som ren natur, men i realiteten formes skogen av sosiale praksiser og politiske agendaer, som ofte havner i konflikt.

Håkon Aspøy, forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), har i en ny doktorgradsavhandling undersøkt maktforholdene i norsk skogforvaltning.

Avhandlingen stiller to overordnede spørsmål: Hva er forholdet mellom vitenskap og politikk? Hvilke interesser og aktører får innflytelse, og hva betyr dette for maktforhold? Analysen bygger på 31 intervjuer, to perioder med feltarbeid og over 300 dokumenter.

– Jeg sosiolog og følger en tradisjon i mitt fagfelt hvor man ikke ser på makt som et fenomen som tilhører en enkeltaktør, men som oppstår i forbindelser og nettverk, forteller han.

I avhandlingen har han definert to segmenter; ett organisert rundt skogbruk/skogforvaltning, som han mener jobber for å skape vekst i skognæringen og ett segment organisert rundt miljøforvaltning.

– Nok av konflikter

– Er det mye krangling?

– Det er nok av konflikter, fastslår Aspøy.

Vitenskapelig sjargong

I sitt møte med skogforvaltningen har han merket seg ser at konfliktene som utfolder seg mellom segmentene har utgangspunkt i en grunnleggende politisk uenighet om hvordan skogen skal forvaltes, men ofte ender i en vitenskapelig sjargong.

– Da dreier det seg om ganske intrikate forskningsgreier som kan være vanskelig å forstå for dem som ikke jobber med skogforvaltning til daglig. Begge segmentene har mye definisjonsmakt sier han.

Forskeren mener skogbrukssiden har vært flinke til å forsvare egen praksis og stabilisere sin maktposisjon, blant annet ved å tilpasse seg miljøkrav.

– Skogbruket har vært strategiske og tatt til seg mye av kunnskapen som opprinnelig har kommet fra miljøsiden, og gjennomført den på egne premisser. Blant annet nøkkelbiotoper, frivillig vern og utforming av sertifiseringsstandarder. Det har skapt legitimitet. Det har blitt godtatt at skogbruket ellers fungerer som «normalt». Miljøorganisasjoner og miljøforvaltning har i mindre grad tilegnet seg kunnskap fra skogbruk og slik utfordret skogbrukets autoritet på eget felt, sier Aspøy.

Endrede spilleregler

Miljøsektoren har likevel endret noen av spillereglene i skogbruket etter at miljøforvaltningen på 1990-tallet i økende grad fikk gjennomslag for biologisk mangfold. I avhandlingen peker forskeren på at miljøsiden lyktes ved å få biodiversitet inn i politikken. Men skogbruket kontrollerer hvordan dette praktiseres.

En av Aspøys viktigste observasjoner er at vitenskapelig kunnskap har stor legitimitet i norsk skogforvaltning. Institusjoner som NIBIO og NINA leverer kunnskapsgrunnlaget som både miljø- og skogsektoren støtter seg på.

Når forvaltning «avpolitiseres» ved at forskning og vitenskapelige argumenter blir legitime mens politikk og normative standpunkter blir delegitimert, snevres også handlingsrommet inn. Vitenskap er derfor ikke nøytral i maktspillet. Den er en del av det, og kanskje mest undervurderte maktmiddelet i norsk skogforvaltning, pekes det på i avhandlingen.

– Er alle enige i vitenskapen?

– Nei, det kommer store uenigheter til overflaten, og en del av uenighetene er reelle vitenskapelige uenigheter. Men i tillegg tror jeg de vitenskapelige uenighetene blir en stedfortreder for det det som egentlig er politiske uenigheter. Politikken skjules ved at man snakker fag, mens man i realiteten er politisk uenige. Det er min påstand at poltikk og vitenskap er to faktorer som aldri helt kan frakobles hverandre, sier Aspøy, og legger til at begge sider er tjent med å åpent erkjenne at det er ulikt verdisyn i skogforvaltningen.

– Da hadde forholdene ligget mer til rette for en åpen debatt. Skogforvaltning bestå av en rekke verdivalg, det er ikke noe som skapes kun gjennom vitenskapelige hypoteser og modeller, sier han.

Makta ligger i allianser

Hvor ligger makta?

Det korte svaret i avhandlingen er at den ligger i allianser mellom skogeiere, næringsorganisasjoner, forvaltning og vitenskap – men også mellom miljøaktører og internasjonale rammer.

– Er det slik at den som definere hva skogen er og skal være, vil ha mest makt i fremtiden?

– Ja. Det utøves selvfølgelig også makt ute i skogen når man for eksempel verner et område eller gjennomfører en flatehogst. Men til grunn for dette ligger definisjonsprosesser, der er det en kamp om epistemisk autoritet, altså en vitenskapelig legitimitet. Det handler om å definere virkeligheten, sier han.

I avhandlingen peker han på at framtidig makt ikke avgjøres av hvem som roper høyest, men av hvem som klarer å koble de mest stabile politiske alliansene eller nettverkene.

– Synd om det skal bli et «blame game»

I det siste har det vært flere konflikter der miljødemonstranter prøver å hindre hogst og møter de som sitter i hogstmaskina og prøver å gjøre jobben sin.

– Det er veldig synd om det skal bli et «blame game» der man står og peker på hverandre ute i skogen. På begge sider er man en del av et større system. I den grad man skal endre på noe, bør man heller gjennomføre politiske endringer, sier Aspøy.

– Vi møter store klimaendringer. Er det uunngåelig at miljøsiden vil få mer makt og at maktbalansen vil endre seg i fremtiden?

– Det er vanskelig å spå. Det er mange definisjoner som kan endre seg innen klima og miljø. Biodiversitet og biologisk mangfold tenker vi på som en fastlåst kategori, men det kan bety mye forskjellig og man er avhengig av hvordan det praktiseres. Vi må regne med at klimaendringene vil påvirke vekstforholdene for skog, det skjer allerede i deler av landet. Slike ting vil påvirke hvordan vi driver skogen, sier han.

Aspøy er også klar på at tømmer er et markedsprodukt og en viktig råvare i en verden i endring.

– Det er også et perspektiv som vil ha enormt mye å si fremover.

Vil nå bredt ut

– Hvem bør lese avhandlingen din?

– Alle som har interesse av skog bør lese den. Jeg håpe å nå bredt ut. Jeg har lyst til at flere skal engasjere seg i skog hvordan vi skjøtter skogen. Jeg synes det er litt paradoksalt at så få engasjerer seg i dette når skogen dekker en tredeler av landet vårt. Det er noe «usual suspects» som ofte er en del av debatten, sier Aspøy.

NINA-forskeren har jobbet med avhandlingen siden 2020. Han forteller at både Covid-19 og foreldrepermisjon bidro til at arbeidet tok litt lengre tid enn han hadde regnet med.

– Jeg var helt fersk innen feltet skog da jeg startet med avhandlingen. Det har vært et spennende arbeid. Selv om konfliktlinjene kan virke steile fra utsiden, er folkene som jobber med skog som regel veldig hyggelige, sier Aspøy.

Han er åpen for å jobbe mer med skogrelatert forskning.

– Jeg har nå beskrevet nåsituasjonen i skogforvaltningen, og jeg tror det er en reell interessekonflikt, og det er helt greit. I videre forskningsarbeid håper jeg å kunne se mer på hvordan man kan forvalte skog i fremtiden, sier han.