«Ut og stjæle hester»

– Hvorfor lot du maskinene jobbe her og ikke kontaktet meg med det samme? Benedikte Hauge rister på hodet så det klirrer i de rimete korke­trekkerne.

Også fjordingen Bolten er utstyrt med ei bjelle – opprinnelig bare til pynt på låven til Erik Lindland. Inne på stallen her skal Bolten bo til i mor­gen. Men først må han hjelpe med et lite oppdrag. Langs traktorveien ned til feriestedet Skuggestøl, har Erik nemlig tynnet og ryddet. Noen av stokkene ligger litt skjødesløst plas­sert. Hva med å bruke hest i stedet for traktor og kjøre tømmeret til setra?

Affeksjonsverdi

Det er ikke oppdraget i seg som irri­terer Benedikte. Langt derifra. Hun elsker å jobbe. Det samme gjør Bolten. Forespørsler som dette får hun altfor sjeldent og det begynner å bli noen år siden hun deltok på Nordisk mester­skap der 45-åringen, i 2014, tok sølv i kategorien skogskjøring. Ferdighetene som den gang satt i nevene, er nå dessverre litt rustne – ja, på linje med kjetting og bende­bjørn. Både verktøy og slede har Erik Lindland funnet innerst på låvebrua. Med litt velvilje er det meste fortsatt fullt brukbart, men tiltaket er nok mest bygget på bonderomantikk, nostalgi og barnlig lyst. Benedikte på sin side er mer pragmatisk. Ja, nå også en smule irritert. For hvorfor har han latt store maskiner rasere skogen? – Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kommet hver eneste helg denne vinteren, vært med på hogsten og kjørt tømmeret på plass.

Flater ut

Flater – og åpen hogst, de negative konsekvensene metoden har på det biologiske mangfoldet, samt bruk av enorme maskiner i sårbar natur, er et stadig tilbakevendende tema i bransjen.

– Lettvinthet og økonomi er gjerne sammenfallende hensyn, mener Simon Andresson Støa. Han er daglig leder av Åsnes kommuneskoger KF, og liker å finne ut hva det vil koste bonden å «ta alt» av skog, kontra å satse på lukket hogst. Våren 2025 ble det hos Lindland foretatt åpen hogst tilsvarende 1120 kubikk, der av 550 kubikk gran, 110 kubikk furu, 80 kubikk bjørk, andre løvtrær (eik og osp), 380 kubikk. Jobben ble gjort av firmaet Framtre.

Tallenes tale

– Med en gjennomsnittlig tømmer­pris på 600 kroner pr kubikkmeter, og en driftspris ved flatehogst på 150 kroner pr kubikkmeter, sitter skogeier igjen med en netto på 450 kroner pr kubikkmeter, opplyser Støa. Velger man lukket hogst, vil driftsprisen fort bli høyere.

Han forklarer:

– Vi får cirka 300 kroner pr kubikk. Årsaken er at vi tar ut mindre volum, og en må være mer forsiktig for ikke å ikke skade gjenstående trær.

Tømmerprisen kan også øke noe, da man kun høster de største og beste trærne og vi kan få en tøm­merpris på i snitt 650 kroner. Støa minner likevel om at nettoen kan falle til 350 kroner pr kubikkmeter, eller en reduksjon på over 20 prosent i netto. I tillegg vil volumet bli vesent­lig mindre, da mye av tømmeret står igjen i skogen. Gitt et uttak på 30 pro­sent, vil da tømmeruttaket bli 336 kubikk, og samlet netto på driften blir da 117 600 kroner, altså mye mindre enn 504 000 kroner som flate­hogsten gir. Men regnestykket er ikke så enkelt.

Hvilke hensyn skal vi ta?

I nesten 100 år har åpen hogst vært den dominerende metoden i Norge. Selve tradisjonen, i tillegg til en generell holdning til egen skog, som Støa beskriver som «distansert», gjør at bonden tyr til det han kaller «enkle løsninger» og «raske penger». Flatehogst er lett å planlegge og ut­føre. Det er også enkelt å regne ut faktisk utbytte. Derfor oppleves dette ofte som den beste løsningen. Hva skjer hvis vi velger lukket? Støa argu­menterer slik:

– Nå vil det stå igjen skog som vokser seg til og kan høstes igjen om 10, 15, 20 års tid, og slik kan man fortsette i all fremtid. Velger man å ta skog på en større flate får en ikke høstet overskuddet før om en 70-80 år, tidligst. Konklusjonen lyder der­med: – Den samlede økonomien på lang sikt blir derfor litt mer kompli­sert enn den umiddelbare og kort­siktige økonomien, og med god skjøt­sel og god struktur, kan bonden klare å høste et godt overskudd på lang sikt, selv med lukkede hogstformer.

Og vinneren er...?

Lukket hogst er likevel ikke alltid rett. Skogen må være egnet for det, metoden krever tynning og skogen må bestå av stabile trær. Å utføre lukket hogst i en skog som ikke tåler det, kan være svært risikabelt og fordrer en viss kompetanse. Hogger man for hardt, kan tilveksten gå ned, følgelig også lønnsomheten. Resul­tatet kan bli en skog som ikke vokser, og som i verste fall blir stresset og begynner å dø.

– Det er per nå lite forskning og erfaring på hvordan økonomien faktisk blir på lang sikt, sier Simon Andresson Støa og etterlyser mer kunnskap.

Den gode kalde tida

Hogstmodell og også når på året arbeidet skal gjennomføres, bestem­mer bonden selv. På Lindland ble arbeidet utført i mai måned – stikk i strid med tradisjonen. Benedikte fortviler: – Hvorfor ikke om vinteren?

Professor i skogfag ved Universi­tetet i Innlandet, Hanne K. Sjølie har svaret klart:

– Moderne skogbruk drives, av hensyn til økonomi og produksjon, hele året rundt. Hun legger til at denne typen hogst er tilpasset men­neskene mer enn naturen. I tidligere tider var det om vintrene bonden hadde tid til å arbeide i skogen. Et pluss med vinterhogst var at kulde og tele i bakken ga mindre skade på øvrig vegetasjon. Sjølie innvender imidlertid at ved et varmere klima gir kalenderen ingen garanti for frost. For som hun sier: – Det kan være bløtt også i desember.

I så måte kan store maskiner lage like store kjøreskader, midtvinterens som om våren.

En skog er også under bakken

På grunn av klimaendringene kom Miljødirektoratet derfor i år ut med 10 miljøtiltak rettet mot sektoren Skog- og arealbruk. Tre av disse til­takene er: Treslagvalg etter hogst, økt plantetetthet og redusert ned­bygging. Målet er tilfredsstillende foryngelse etter hogst og økt plante­tall for å sikre god produksjon på arealet og med det også karbon­opp­tak. Karbonopptak i skog aner­kjennes nå som et grønt og naturlig renseanlegg. Skogen er også bosted for 25 000 ulike arter, med andre ord nesten 60 prosent av alle arter påvist i Norge. Også tilsynelatende døde trær er det liv i. Å rydde bort disse er der­med verre enn å jevne en hel dyre­hage med jorden. Levende vesener, inkludert oss selv, har derfor stor nytte av trærne, men trestammer og krone utgjør bokstavelig talt bare toppen av treets nytteverdi. Siden røttene ikke synes, er det lett å glem­me deres sentrale rolle. 80 prosent av karbonet er lagret i bakken. Dette er noe av argumentasjonen bak Miljø­direktoratets anbefalte miljøtiltak.

En lettere hverdag med tunge løft

På Lindland har vi kommer til dagens siste stokk. Denne er til gjengjeld så tykk at Benediktes tømmersaks ikke evner å bite over barken.

– Svisj, sier det og saksa liksom sklir unna. Erik Lindland er pensjonert tannlege og kjenner igjen situa­sjonen. Hva nå?

Benedikte bøyer seg ned og låser armene rundt stokken som en klo. Styrken skal visstnok ikke være den samme som den gang hun konkur­rerte, men med ren muskelkraft deiser hun stokken på plass ved siden av de andre. Lasset festes med kjet­ting som i løpet av denne korte ar­beids­helga er slitt og nå tilsvarende rustfritt. Symbolsk? Med bare never hukes bendebjørnen til hver sin løkke av jern, og nesten uten en mine vip­per Benedikte verktøyet på plass slik at det som navnet tilsier – nettopp bendes på plass. Bolten tar noen prø­vende steg framover, men tømmeret rikker seg ikke. Det suser jevnt og lett fra miniaggregat plassert i bunn av bekken Rykane med 15 meters fall hvor Erik hvert år henter ut mellom 500 og 900 kWh kraft. Nesten umerkelig har skumringen sneket seg inn mellom trærne. Både hest og hestejente er klare for dagens siste tur. Forhåpentligvis blir det likevel ikke lenge til neste gang, for her er potensial for videre prakti­ser­ing av gamle tradisjoner og videre­føring av verdifull kulturarv.

Fra kontoret sitt på Evenstad kan professor Hanne K. Sjølie ikke annet enn å rose tiltaket:

– En slik jobb er 100 prosent av­hengig av at den som utretter den synes det er gøy. Det er ingen tvil om at dette en er nisje. De som tilfel­dig­vis får oppleve noe slikt synes sikkert det er deilig med stillheten i skogen og koselig å se på. Når det kommer til den økonomiske biten, må Sjølie bare smile:

– Det er aldri lønnsomt.

En gulrot for fremtiden

Erik Lindland tørker svetten fra panna. Han liker ikke å innrømme det, men innser at jo – arbeidet hadde gått fortere ved hjelp av en liten traktor. Angre gjør han likevel ikke og viser til Salme 90.17 litt fritt etter hukommelsen – måtte Herren velsigne våre henders arbeid.

Dessuten, i løpet av disse dagene har han nærmest forelsket seg i hesten.

– Det er en enorm begeistring, rett og slett en lykke.

Ikke desto mindre kan kunsten å kjøre tømmer lett falle inn under Norges satsningsområder som bered­skap, bærekraft og selvberging. Innenfor feltet kommer også dyrk­ing, høsting og preparering av mat uten bruk av strøm.

– Pløying og slakting, er det mest nyttige jeg kan, repliserer Benedikte Hauge – ja, ved siden av kunsten med å håndtere en hest og kjøre tømmer.