SIKRINGSSKOG
Vanskelig å kombinere økonomisk drift og rassikring
– Det er vanskelig å både få til en økonomisk drivverdig drift og samtidig klare å sørge for skogens sikringsfunksjon i bratt terreng. Da blir alternativet fort at skogen blir stående.
Publisert
Sist oppdatert
Det forteller skogbrukssjef i Ringebu og Sør-Fron kommune, Jostein Tromsnes. Det er han som har godkjent taubanedriftene i Ringebu for Glommen Mjøsen Skog og Skog & Bio AS. Han forteller at det har vært uproblematisk med tanke på rassikring, da det ikke har vært bebyggelse eller infrastruktur under disse driftene. Han peker også på at det i bratta er en fordel å bruke taubaner i stedet for gravedrift eller vanlige drifter, der det må graves mye driftsveier som kan forstyrre vannets veier i terrenget.
Ikke økonomisk
Bildet kompliseres i alle tilfeller så snart det er snakk om underliggende objekter som må sikres.
– Vi ser jo det at andelslagene eller skogeierne ikke har villet ta drifter på oversiden av jernbane eller boligfelt. Her har NVE og Jernbaneverket også kommet med innsigelser. I praksis blir disse feltene dermed vernet, fordi det blir vanskelig å få til et hogstopplegg som bærer seg økonomisk i slike lier, forteller Tromsnes.
Dagens tilskudd er siktet inn på å sikre virke til industrien, fordi det står mye god skog i vanskelig terreng
Det er krevende nok å få lønnsomhet i en drift i de bratte liene som det er.
– Første taubanedriften på Ringebu hadde en driftspris på rundt 580 kroner kubikkmeteren, med et tilskudd på 160 kroner. Da sitter skogeier igjen med 160-200 kroner kubikken. Skulle man da begynne å ta ytterligere hensyn for å skape en mer stabil sikringsskog – for eksempel å tynne ut skogen for å få inn flere treslag og mer sjikting, ville driftene i beste fall gå i null og sannsynliges i minus. Det tror jeg ikke du får noen til å gjøre. Da må samfunnet være villig til å ta en større del av kostnaden. Dagens tilskudd er siktet inn på å sikre virke til industrien, fordi det står mye god skog i vanskelig terreng, påpeker Tromsnes.
Skjøtsel som rasikring
Han tror imidlertid det kan være en lur samfunnsinvestering å legge om skogen og skjøtselen i rasutsatte områder med bebyggelse og infrastruktur under.
– Under flommen Hans fikk vi et skred i Skjeggestad i Ringebu. Da skled en hel liside ut helt ned til fjellet, der det stod et nesten hogstmodent ensaldret granbestand. Det kom så mye vann, jorda ble bløt og trærne var så tunge at hele feltet slapp. Hydrologen mente vekten av den hogstmodne skogen hadde stor betydning for hendelsen. Det burde åpenbart stått mer løvskog i den lia, for å sikre seg mot ras, men omlegging er krevende, påpeker Tromsnes.
Selv har han få verktøy til å regulere hogstaktiviteten.
– Jeg har lagt inn noen krav om å sette igjen skog mot bebyggelse, når jeg har gitt tilsagn til vegbygging, men landbruksveiforskriften har ikke hjemmel til å regulere hogst. Det er også noen reguleringer i vernskogen, men den ligger over 700-800 meter over havet og der er det gjerne lite med bebyggelse og infrastruktur å ta hensyn til, påpeker han.
Tromsnes innser at problematikken er blitt mer aktuell med klimaendringene, noe som krever mer kunnskap. Han har meldt seg på taubanedagen med Taubanelaget i april for faglig påfyll.
