Kvalitetsproduksjon av eiketømmer fra sommereik

Tekst og foto: Helge Hvoslef

Bregentved Skovdistrikt består av rundt 3000 hektar skog, fordelt på 30 teiger over et areal på 30 ganger 12 kilometer. Rundt 75 prosent av arealet er dekket av lauvtreskog. Terrenget er flatt, med stiv leirjord og med grunnvannsspeil som områdevis står i flere måneder bare 30 til 40 centimeter under bakkenivå. Disse til dels utfordrende jordbunnsforhold forklarer den høye lauvtreandelen, der eik alene står for halvparten av den totale lauvskogen. For danske forhold mener Jensen (2000) at en generelt ikke kan påstå at vintereik vokser bedre enn sommereik, spesielt fordi de to treslagene vokser best på ulike jordtyper. Sommereik er bedre tilpasset tung og dårlig drenert leire enn vintereik og de andre edellauv­trærne som bøk, ask og platanlønn. Sommereik tar derfor stadig mer over for de andre treslagene i skogene til Bregentved.

Etablering av eik
Hos Bregentved Skogdistrikt er eike­skogene gjennom 120 år skjøttet etter en intensiv modell, med sterke tynn­inger i ungdommen og kapping samt fjerning av vanris på, per i dag, 30 000 hovedtrær. All skog er PEFC sertifisert.
Eikebestandene etableres ved hjelp av egenproduserte toårige planter av dels dansk, dels hollandsk opphav. Plantekvalitet måles på stammerett­het, sunnhet, produksjonsevne og med minst mulig genetisk anlegg for å sette vanris. Høydevekst forventes med bedre plantekvalitet å kunne stige med seks prosent, diametertilvekst med åtte prosent og trær med god stammeform med opptil 20 prosent. Dansk opphav av sommereik tolererer tung leirjord med høy grunnvannstand bedre enn det hollandske.
Plantetetthet ved etablering er rundt 5000 per hektar, og det plantes radvis. I tillegg settes det ut rundt 500 agn­bøk per hektar som underbestand, spredt mer tilfeldig rundt i bestandet. Agnbøk blir ikke så høy, den hjelper eikas stammeoppdragelse, hindrer vanris og demper oppslag av ugress. Trevirket er uvanlig hardt og sterkt. Agnbøk toppes av og til slik at den arbeider opp i en syv meters høyde i eikebestandet. Ved 30–40 års alder kan agnbøk så seg selv og sikre god undervekst som demper gress og hegg – hegg er ukrutt.

Intensiv skjøtsel
Etter 15 års vekst reguleres eiketrær med svak kvalitet samt kvistrike trær ut. Rundt 3500 trær per hektar står igjen etter reguleringen. Etter 17 års vekst anlegges det tynningsgater i eike­bestandene med 18 meters mellom­rom. I bestandsalder 20–30 år tynnes det hvert andre år. God stammeform vektlegges hele tiden sterkt. I bestands­alder 30–40 år tynnes det hvert tredje år. Eikas tilvekst topper seg tidlig, årlig tilvekst er høyest i perioden 20–40 år. Stammetallavviklingen fram mot 40 års alder er derfor meget viktig.
Rundt 50 hovedtrær pr hektar med åtte til 18 meters mellomrom farge­merkes ved 40 års alder. Her avskjæres levende og døde greiner under fem centimeters tykkelser opp til syv meters høyde fra rotavskjær. Videre merkes det siste tynningstreet mellom hoved­trærne med en annen farge, og be­handles på samme måte som hoved­trærne. Disse 80 trærne per hektar registreres i database og renses for vanris årlig med «Tors Hammer» i august/september på lik linje med hovedtrærne.
Videre utover i bestandets forløp tynnes det etter kroneutviklingen. Jord- og grunnvannsforhold, som bestemmer bestandets utviklings­forløp, legger føring for når og hvor sterkt man går inn med tynning.
Hogstmodenhetsalder er satt til 120 år. Det er risikabelt å la eika stå stort lenger, for etter 140 års bestands­vekst kan råte inntreffe sentralt i stam­men. Honningsopp er viktigste skadegjører.

Kilder:
Dansk Skovforenings ekskursjon til Bregentved Skovdistrikt. Mai 2013.
Skrøppa et al. «Genetisk variasjon mellom norske populasjoner av eik. Resultater fra forsøk i Norge og Danmark». NIBIO rapport nr. 69. 2017. Jensen, A.M. 2000.